Falleiere må få full erstatning

Av: Advokat Øyvind Kraft

Øyvind Kraft er Småkraftforeningas medlemsadvokat og partner i firmaet Wahl-Larsen Advokatfirma AS. I Bondebladet tar han for seg en ekspropriasjonspraksis hvor grunneiere ofte må avstå større verdier enn de får tilbake. Her er hans innlegg: 

«Det er ikke vanskelig å være enig med adm. dir. Arne Rørå i Norskog når han i Bondebladet 14. april tar til ordet for at det må igangsettes arbeid med å endre ekspropriasjonserstatningsloven slik at erstatningene til grunneierne heves.  Etter Grunnlovens § 105 har grunneierne krav på full erstatning ved ekspropriasjon, men ekspropriasjonserstatningsloven praktiseres ofte av domstolene på slik måte at de allikevel ikke får det. 

Vårt demokratiske system er basert på privat eiendomsrett.  Det innebærer at grunneierne har rett til selv å utnytte sine eiendommer.  Når de fratas denne muligheten ved ekspropriasjon skal de kompenseres fullt ut.   Hvis det påviselige økonomiske tapet er kr. 1000,- skal erstatningen m.a.o. være kr. 1000, og ikke kr 999 eller lavere.

Grunneieren har krav på erstatning basert på den høyeste av hhv. salgsverdien eller bruksverdien av det som avstås.  Salgsverdien skal tilsvare markedsverdien.  Bruksverdien skal tilsvare det økonomiske tapet grunneieren lider ved at han ikke lenger kan utnytte eiendommen.  Vanligvis beregnes tapet basert på eksisterende bruk, men grunneieren har også krav på erstatning for det tapet han lider ved at han ikke kan gjennomføre påregnelige bruksendringer.  Hvis det f.eks. eksproprieres et areal som i dag nyttes til beite, vil grunneieren ha krav på høyere erstatning enn for beite hvis det er påregnelig at han hadde omdisponert arealene til en bruk som gir høyere avkastning. Tilsvarende gjelder for endring av bruken av vassdragene til småkraftutbygging.

De største urimelighetene de siste årene har vært hvor det var påregnelig at grunneierne selv ville utnyttet fallrettigheter på eiendommene sine for å bygge småkraftverk, men hvor fallrettighetene har blitt ekspropriert av større kraftutbyggere.  Hvis grunneierne skal få full erstatning i slike tilfeller må erstatningen tilsvare alle tapte inntekter fra småkraftverket i hele dets levetid.  Resultatet blir allikevel ofte ikke slik i praksis.  

Et av de verste tilfellene de siste årene var ved en større kraftutbygging i Nordland.  Fallrettighetene i en rekke vassdrag ble ekspropriert for utnyttelse i et stort, kommersielt prosjekt.  Selv om grunneierne hadde konkrete planer om å utnytte de samme fallrettighetene i småkraftverk fikk de ikke erstatning for det.  Rettens begrunnelse var at den ikke fant det påregnelig at grunneierne ville fått konsesjon for småkraftutbygging, fordi NVE ville ha nektet konsesjon av hensyn til det store, konkurrerende prosjektet.   Det var m.a.o. utelukkende dette prosjektet som gjorde at grunneierne etter rettens mening ikke ville fått konsesjon. Et vitne fra NVE bekreftet at han ikke kunne se noen grunn til at grunneierne ikke hadde fått konsesjon dersom man så bort fra det store prosjektet. 

Urimeligheten er åpenbar:  Grunneierne eide den nødvendige naturressursen, men måtte gi fra seg denne til eksproprianten uten å få erstattet sitt fulle økonomiske tap.  I dette tilfelle gjaldt saken heller ikke ekspropriasjon til allmennyttige formål men til kommersiell virksomhet, noe som gjør urimeligheten enda større. 

I en annen sak, som gjaldt erstatning for bortfall av rett til privat planovergang til jordbruksformål over jernbanelinjen, uttrykte Høyesterett at dersom rettighetshaveren skal ha krav på erstatning  må det økonomiske tapet overskride en såkalt tålegrense.   Høyesterett har dermed bestemt at  grunneieren selv må dekke en del av sitt økonomiske tap ved ekspropriasjon av denne type servitutter.  

Disse eksemplene, som enkelt kan forfleres, viser at eiendomsretten stadig blir uthulet.  Årsaken til dette er ikke at loven er endret etter politisk behandling, men at Høyesterett fortolker loven slik at grunneiernes rett til erstatning blir innskrenket.  Dette er et alvorlig demokratisk problem.

Når det følger av Grunnloven at det skal gis full erstatning ved ekspropriasjon,  men Høyesterett i enkeltavgjørelser tolker ekspropriasjonserstatningsloven slik at grunneierne allikevel  ikke får full erstatning, er det lovgivers oppgave å foreta de nødvendig lovendringer. Lovteksten må endres slik at det klart fremgår at grunneierne har krav på full erstatning, og at det ved påregnelighetsvurderingen må ses bort fra de tiltakene og den ressursutnyttelsen som det eksproprieres til fordel for.  Lovteknisk er dette uproblematisk. 

Men som det heter i en gammel Vømmøllåt: «Det e itjnå som kjem tå sæ sjøl».  Norskog har kommet med et utspill om å få oppnevnt et lovutvalg for å revidere ekspropriasjonserstatningslovens slik at erstatningsnivået heves.  Nå må Bondelaget, andre organisasjoner og politikere, gripe stafettpinnen og sørge for at dette blir gjort.»