Skattemessig kvelertak
Et eller annet er fullstendig galt når fornybar vannkraftproduksjon skattlegges hardere enn norsk petroleumsvirksomhet. Hvor er den grønne logikken?
Det var Connie Hedegaard, tidligere dansk energiminister og klimakommisær i EU, som gjorde denne refleksjonen på vinterkonferansen til Energi Norge tidligere i år. Nå følger konsernsjef Pål Skjæggestad i Glitre Energi (tidligere EB – Energiselskapet Buskerud) opp med et bakgrunnsnotat om vannkraftens vilkår her i landet. Han skriver blant annet:
Mens næringslivet som helhet fikk en håndsrekning med redusert selskapsskatt ved forrige statsbudsjett, økte særskatten på vannkraft – grunnrenteskatten til 33 prosent. Denne økningen kommer på toppen av skattene vi betaler – selskapsskatten, eiendomsskatt, naturressursskatt og konsesjonsavgifter. I realiteten skattes nå vannkraftprosjekter hardere enn olje- og gassprosjekter.
Konsekvensene av dagens skatteregime er ikke økt stimulering og effektivitet i vannkraftbransjen, påpeker Skjæggestad, og legger til: Økt kraftproduksjon av ren fornybar strøm gjennom utvidelse av eksisterende anlegg realiseres ikke. Dessuten kan vannkraftproduksjonen bli redusert ved enkelte kraftverk.
På følgende faktagrunnlag setter Pål Skjæggestad perspektiv på vannkraftutviklingen: I Norge er det anslått at det er et potensial i opprustning og rehabilitering av eksisterende vannkraftverk på 7 til 20 TWh. Basert på denne type tiltak i egne kraftverk vil en økning på 10 TWh kunne gi en samlet verdiskapning på 2,5 til 3,5 milliarder kroner og en tilsvarende sysselsetting på 12 000 til 14 000 årsverk.
Og konsernsjefen i Glitre Energi avslutter med følgende piskesnert: – Tilhørende nåverdi vil i størrelsesorden være 35 – 50 milliarder over en 50-årsperiode. Skatte- og avgiftsinntekt for stat og kommune vil årlig bli på ca. 0,8 – 1,3 milliarder, avhengig av kraftpris, med tilhørende nåverdi anslått til 12 – 20 milliarder kroner over en periode på 50 år.
