kullkraftverk longyearbyen
Kullkraftverket ved Longyearbyen skal rives. Foto: Birger Amundsen

Om bare åtte år løper avtalen om kull til Longyearbyen ut. Justisdepartementet somler med å utrede alternativene. En dårlig og forhastet utredning kan fort lande på en dyr og dårlig løsning.

Fjorårets Svalbardmelding var skuffende vag omkring energisituasjonen på øygruppen. Lokalstyrets avtale med Store Norske om leveranser av kull fra Gruve 7, den siste gruven som er i drift, løper ut i 2025. Men det betyr ikke at gruvedriften legges ned.

– Vi har flere kunder enn lokalstyret, og har ingen planer om å legge ned etter 2025, forsikrer administrerende direktør Wenche Ravlo i Store Norske til Energiteknikk. – Det gjelder uansett hvordan det blir med leveranser til Longyearbyen etter at den nåværende avtalen løper ut.

Likevel er det sterke krefter i sving for å endre energiforsyningen til det fjerne og isolerte norske lokalsamfunnet fra «skittent» og kullbasert «rent» og klimavennlig. Svalbardmeldingen pålegger Justisdepartementet å utrede energisituasjonen og alternativer til kullkraft, men byråkratene kan i skrivende stund ikke fortelle når de har tenkt å sette i gang.

– Signalene fra Svalbardmeldingen er at vi skal starte en energiutredning i løpet av 2017, sier en ellers ordknapp konstituert ekspedisjonssjef Øystein Mortensen i Justisdepartementet. Han vil verken si noe mer om når utredningen skal være klar, eller om energisituasjonen på øygruppa generelt.

Totalt 30 MW

Dersom politikerne til slutt vedtar å fortsette med Svalbard-kull fra gruve sju, vil det gå med til å forsyne kullkraftverkets to gamle NEBB-aggregater fra 1982. Den samlede effekten er på 11 MW elektrisitet / 22 MW varme, det ene aggregatet styres av varmebehovet, mens det andre styres av etterspørselen på elektrisitet. Reell topplast på varmeproduksjonen er 16 MW, mens reell topplast på elektrisitet er 9 MW. Den årlige årsproduksjonen er 41 GWh elektrisitet og 70 GWh varme.

– Kraftverket har vært jevnlig oppgradert og modernisert, og fremstår i dag som relativt moderne, forteller kraftverksjef Kim Rune Røkenes. – Også fjernvarmenettet i Longyearbyen er i topp stand. Men også vi på kraftverket mener det er spennende og ser positivt på om den framtidige energiforsyningen blir mer fornybar.

Konstituert teknisk sektorsjef Kjersti Olsen Ingerø i Lokalstyret forteller at Store Norske er den største konsumenten av elektrisk kraft i Longyearbyen, men at de ikke har fått noen signaler om at de skal legge ned gruvedriften. Deres effektbehov er på rundt 3 MW elektrisitet.

– I tillegg er Svalsat og flyplassen betydelige konsumenter. Vi har også et universitet i byen, og annen næringsdrift innen både turist- og forskningsaktiviteter. I tillegg foreligger det mer eller mindre konkrete planer om å etablere annen næringsdrift i byen, så kraftbehovet kommer neppe til å synke med det første, tror hun. Det er i dag rundt 2100 fastboende i Longyearbyen.

Fornybare løsninger

Hittil har det vært forslått både kabel fra land og etablering av storskala sol- og vindkraft, supplert med batteri eller annen energiløsning, eller gasskraft. Svalbard har faktisk gode solforhold seks måneder i året. I tillegg til sol døgnet rundt, vil også lave temperaturer og refleksjon fra snøen bidra til å øke virkningsgraden i solcellene betydelig.

Vindressursene er også gode, og relativt stabile. Kjeller Vindteknikk laget en kjapp utredning av øygruppas vindressurser for litt over ti år siden, men her behøves det en oppdatering.

SINTEF har også vært på banen og lansert Longyearbyen som et fullskala hydrogensamfunn, supplert med både egenprodusert hydrogen (fra sol- og vindkraft) og/eller fra et større vindkraftprosjekt i for eksempel Finnmark.

Kabel med sjøkabel fra fastlandet blir unektelig svært dyrt. ABB har skissert en løsning med en enkelt kabel, som vil koste minst tre milliarder kroner for de 900 kilometerne fra Melkøya i Finnmark. Av hensyn til forsyningssikkerheten, bør det egentlig legges to kabler. Det vil i så fall koste minst fem milliarder kroner, for et effektbehov på 25–30 MW. til sammenlikning, koster den nye sjøkabelen til Tyskland, på hele 1400 MW, rundt 15 milliarder kroner. Kabelen til Longyearbyen vil dermed koste mer enn 15 ganger så mye per megawatt som Tyskland-kabelen.