Først og fremst en strukturell utfordring

Det er mange som har problemer med å forstå at det er slik. I samferdselssektoren, hvor investeringsnivået er sammenlignbart med aktiviteten i sentralnettet, er det norske entreprenører som dominerer. Hvorfor norsk elentreprenører ikke har tilsvarende gjennomslag om oppgavene i sentralnettet er en gåte, også for bransjen selv.

For nettselskapene er det nærmest blitt en landsomfattende bransjesport å konkurranseutsette entreprenørressurser. Stadig nye aktører kommer til. I de fleste tilfeller dreier det seg om små og mellomstore enheter som primært skal konkurrere om oppdrag lokalt og regionalt. Noen har imidlertid større ambisjoner. De tar mål av seg til å vise muskler på landsbasis.

De konkurranseutsatte entreprenørressursene fremstår med en fragmentert struktur. Selv de som karakteriserer seg selv som store blir små i en større sammenheng. Sammenlignet med konkurrenter fra lavkostland har de norske aktørene lite å stille opp med, spesielt når det gjelder økonomi. I de fleste tilfeller er pris utslagsgivende når kunden velger leverandør.

Det er flere gode grunner til å oppfordre aktørene i denne delen av entreprenørmarkedet til å finne hverandre i større og mer robuste enheter. Mobilitet er et viktig argument. Med lokal forankring i et eller flere landsomfattende konsernfellesskap er det mulig å få til en mer effektiv utnyttelse av ressursene, i en struktur som for eksempel Caverion og Bravida i det generelle markedet for entreprenørtjenester.

Det vil blant annet være et betydelig innsparingspotensial når det gjelder administrative kostnader, materiellinnkjøp, opplæring og koordinert teknologisk utvikling. Om bransjen makter å få dette til vil mye være gjort. Da vil veien til forhandlingsbordet om kontrakter i sentralnettet også være lettere å gå.