Landstrøm krever en annen tilnærming

Av: Audun Kolstad Wiig/KS Bedrift

Lite brukte anlegg for landstrøm i norske havner illustrerer et stort paradoks. På den ene siden er det sterk politisk vilje til å kutte utslipp fra skip i havn. Gjennom Enova-tilskudd har norske havner investert i landstrømsanlegg for millioner. På den andre siden er det flere av disse anleggene som er lite brukt. Dette er lite fornuftig bruk av fellesskapets ressurser.

Dette blir resultatet når havnen, som er en næringskunde, effekt-tarifferes av det lokale nettselskapet. Når skipene trekker betydelig effekt under tiden i havn, er havneselskapet avhengig av et stort antall tilløp for å få regnestykket til å gå opp. Om et par skip legger til i måneden, vil det være umulig for havnen å sende regningen for effektbruken til skipene. Skipene vil da velge å gå til større, og mer benyttede havner, for å ha flere å dele regningen med.

Norsk energipolitikk og samferdselspolitikk henger med andre ord ikke sømløst sammen. Det blir feil når Olje- og energiministeren Søviknes sier til Europower at nettselskapene ikke skal «tvinges» til å tilby utkoblbar tariff, en problemstilling tatt opp av Arbeiderpartiets Ruth Grong i Stortinget forrige uke. Tanken bak forslaget er at skip med alternativ strømforsyning skal kunne koples ut i perioder med høy belastning på nettet, uten at det går utover skipets drift. Søviknes ser derimot ut til å parere at markedet «på sikt» vil sørge for at enhetskostnadene faller og at landstrøm blir tilgjengelig flere steder, og viser til at Enova-støtten til selve landstrømsanleggene har vært opp mot 100 prosent.

En investeringsstøtte hjelper ikke mye når driften av anlegget ikke er økonomisk forsvarlig. Problematikken rundt landstrøm tilsier at markedets usynlige hånd fra tid til annen må få hjelp til å føle seg frem. Vi i KS Bedrift er generelt ikke tilhenger av «tvangen» Søviknes henviser til. Samtidig ser vi at dette er en utfordring som vanskelig kan løses innenfor dagens rammer. Når nettselskapene har behov for en utkoblbar reserve av hensyn til nettdriften, kan de tilby en lavere tariff til kunder som kan koples ut. I denne sammenhengen tenker vi at «kan» godt kan erstattes med «må». Havnene kan i en del tilfeller dimensjonere anleggene slik at effekttoppene kan reduseres, eksempelvis ved å investere i batteribanker. Dette vil begrense behovet for forsterkninger i nettet.

Landstrømproblematikken viser hvor viktig det er at myndighetene tenker system heller enn sektor. Selv om Norge er et foregangsland innen elektrifisering og utslippsfri transport, er vi ikke helt i mål.