Hva gjør teknologi med oss?
Knapt noe er meg mer nært og uunnværlig enn mobiltelefonen. Uten den innen rekkevidde er det noe vesentlig som mangler. På godt og vondt er den styrende for det meste i livet mitt. Hvordan påvirker dette hvem jeg er og det sosiale fellesskapet som jeg er en del av?
Når jeg benytter meg av offentlig kommunikasjon sitter de fleste av mine medpassasjerer med oppmerksomheten stivt festet i sine mobiltelefoner eller andre former for bærbar teknologi. Med høytalerpropper i ørene er de koblet til sin egen verden. Når mange nok gjør det samme blir summende stemmer til plagsomt og snøvlende støy.
Trøsten er at det på et par seter foran meg sitter en middelaldrende mann og blar fredfullt i sin avis, og lenger bak hører jeg en mor i oppbyggelig samtale med sine mindreårige barn. Selv om vi nordmenn er kjent for å være lite sosiale i det offentlige rommet, har det i løpet av få år funnet sted en utvikling som gjør at vi fremstår som enda mer sære og utilgjengelige. Det må teknologien i stor grad bære ansvar for.
Det er god grunn til å spørre om denne utviklingen er til velsignelse eller forbannelse? Har det som var ment å gjøre livene våre enklere og mer rasjonelle motsatt effekt? Jeg føler at vi er nær en grense av robotlignende tilstander, hvor det å ta og føle på hverandre er under forvitring. I lys av dette er den fremtiden jeg ser for meg lite å la seg begeistre over.
Dette er en refleksjon som strekker seg mye lenger enn til mobiltelefoner og PC,er. Den har bæring langt inn i den digitale teknologiens altomfavnende grep. Vi må vokte oss vel for at nye generasjoner blir født med firkantede øyne og store mengder iskalde megabytes. Om vi går på akkord med de humane verdiene i livene vår er det ikke godt å vite hvor det ender.
