Dersom kundene påføres for store kostnader for investeringer i den offentlige infrastrukturen kan rimeligere løsninger, blant annet med sol og vind, bli etablert i lukkede systemer lokalt. (Illustrasjonsfoto: Experis)

Store investeringer i landets elektriske infrastruktur koster dyrt. Det er vi strømkunder som må betale regningen, men her er en advarsel; offentlige eiere risikerer å gå på en smell.

Det ble gitt en forsiktig antydning om dette på Agder Energi-konferansen i Kristiansand i fjor sommer. Der ble det advart mot konsekvensene av å påføre kundene for store kostnader. Det kan resultere i at markedet responderer med å tilrettelegge for mer kostnadseffektive lokale forsyningsalternativer, en utvikling som kan stikke kjepper i hjulene for den offentlig eide infrastrukturen.

Drivkraften i det som skjer er stadig mer konkurransedyktige priser på investeringer i sol- og vindenergi. Hver for seg og sammen kan slike anlegg i stadig større omfang etableres uten offentlige støtteordninger. De er blitt til et reelt alternativ til forsyning fra et strømnett som er i eksplosiv kostnadsutvikling. Det finnes er smertegrense for hvor mye kundene er villige til å betale.

Spesielt nettselskapene, med Statnett i spissen, må ha optimal kostnadseffektivitet lengst fremme i pannebrasken når de foretar sine investeringsbeslutninger. Det er viktig og riktig at det gjennomføres et løft for mer og bedre nettkapasitet, men når det først og fremst er offentlig eide kraftprodusenter som nyter godt av dette er det en betydelig skjevfordeling av kostnadsbelastningen. Husholdningskundene blir påført en for stor del av regningen.

Strømprisen, inkludert nettleie og avgifter, har i løpet av kort tid utviklet seg til å bli et minefelt for sterke reaksjoner i folkedypet. Dersom belastningen fortsetter å øke er det fare for at det utvikler seg til et opprør som får den offentlige energiforsyningen til å ryste i grunnvollene. Det er det først og fremst politiske eiere som må ta inn over seg.