Et økende antall informasjonsarbeidere i kraft- og energiselskapene har ikke ført til større åpenhet. Mange steder er informasjonsavdelingene som å stange i en vegg, skriver Tore Halvorsen, mangeårig journalist og informasjonsmedarbeider i energibransjen i denne fredagskommentaren.

Aldri før har det vært så mange informasjonsmedarbeidere i landets energi- og kraftselskaper. Aldri har nåløyet til åpenhet vært så trangt som det er i dag.

Av: Tore Halvorsen

Denne påstanden er selvfølgelig satt på spissen, men den inneholder mer enn et snev av sannhet. Med snart femti års erfaring fra begge sider av bordet står jeg trygt i mine refleksjoner rundt dette.  Da jeg med bakgrunn fra dagsavis i 1973 gjorde min inntreden som industriell informasjonsmedarbeider var det glissent i rekken med kolleger. I dag er jeg for lengst kommet ut av tellingen.

Det må være grunn til å tro at det ideelle formålet med å utstyre energi- og kraftselskapene med stadig økende kapasitet av informasjonsfaglig arbeidskraft er ønske om større åpenhet. Vi lever tross alt i en tid med åpne informasjons- og kommunikasjonskanaler alle veier i samfunnet.

Så galt går det an å ta. Med noen få hederlige unntak er dørene til større åpenhet mer lukket enn noensinne. Mange steder er informasjonsavdelingene som å stange i en vegg. Det meste som smaker av kontroversielt innhold blir borte i ubesvarte henvendelser, eller smuldrer hen i ørkesløse henvisninger fra den ene til den andre. Det er sjelden et klart og tydelig svar å få.

Hva er det energi- og kraftselskapene er engstelige for? Hva er galt med å fortelle sannheten dersom det ikke er noe å skjule? Selv har jeg gått på flere blemmer i min karriere i så måte. Selv om det kan gå på selvfølelsen løs å innrømme noe som smaker vondt, vil det være enda verre om sannheten åpenbarer seg i sammenhenger hvor den er helt ute av kontroll. Det gjør skikkelig vondt!