Hvor ille er det egentlig?
Hvor dårlig står det egentlig til med energiselskapene her i landet? Økonomisk rapportering fra tredje kvartal er ingen åpenbar bekreftelse på at det er så ille som noen vil ha det til.
Flere av de store selskapene slår seg for brystet av sine prestasjoner. Her er det ikke snakk om noen puslete hundre millioner i pluss men resultater før skatt i milliardklassen. Nå er det selvfølgelig forhastet å trekke altfor entydige konklusjoner. Gevinster av salg av aktiviteter utenom kjernevirksomheten er flere steder kledelig pynt. Resultater av effektiviseringstiltak begynner også å komme til syne på nederste linje i flere av regnskapene.
Så var det fortsettelsen, da. Hvordan ser den ut? Selv med sviktende tilsig til kraftmagasinene og utsikter til oppgang i strømprisen synes det å være liten grunn til å slå hæla i taket. Vi ser det i et hardt presset marked for strømsalg. Der søker stadig flere aktører sammen i større enheter. Her synes store volumer å være veien å gå for å unngå altfor alvorlige smeller.
Den sittende regjeringen vil også gjerne ha kreditt for å gjøre sitt. Konsesjon til to nye mellomlandskabler og et konkurransedyktig skatteregime for vindkraft med tilsvarende i Sverige er positivt å sole seg i glansen av. Det har skapt fornyet optimisme i fornybarmiljøet. Så langt i 2016 er det tatt investeringsbeslutninger for 7 TWh, det høyeste årlige nivået på 25 år.
Sammenlignet med gullårene som ligger bak oss er det langt igjen for energiselskapene. Kanskje like grei. Å ta seg selv i nakken for å kalibrere virksomheten for fremtiden virker fornuftig. Energinæringen, også den landbaserte og fornybare delen av den, står med hele seg i et krevende paradigmeskifte. Å ta grep for å tilpasse seg denne utviklingen er det ingen vei utenom, selv om det kan være både slitsomt og smertefullt.
