Det var en gang, for lenge, lenge siden! (Foto: Tore Halvorsen)

Jeg er en godt voksen mann som energisk forsøker å holde tritt med den teknologiske utviklingen. Hvor lenge jeg greier å henge med er ikke godt å si. Følelsen av hele tiden ikke å være helt på høyden svir i selvrespekten.

Joda, jeg har mobiltelefon med facebook, Instagram og Snapchat. Jeg kan snakke med familie og venner på facetime og vipse penger når det er behov for det. Jeg betaler mine regninger på nettet og leser daglige nyheter samme sted. Stolt kan jeg fortelle mine barnebarn at jeg redigerer en nettavis, og at de ganske lett kan finne meg på Linkedin.

Som journalist er mitt yrkesmessige utgangspunkt manuell skrivemaskin, uten rettetast. Siden fikk jeg en elektrisk variant, med rettetast, som hverken hodet eller fingrene tempomessig maktet å holde tritt med. Til det var skrivestilen for primitiv. Jeg har vært med på overgang til permanent plasserte PC,er med floppydisk til vår tids bærbare varianter, med Powerpoint- og Excel-programmer. Mine prestasjoner, i både tekst og bilder, lagres i skyen.

Det er et hav av tid siden jeg var i mørkerommet for å fremkalle og kopiere bilder i svart/hvitt. Både de og tilsvarende kassetter med fargefilm er en saga blott. Nå har jeg digitalt kamera med et passende antall megapixler, laster mine bilder ned på PC,en og behandler dem i et dataprogram. Jeg kan sette mine fotomessige prestasjoner sammen i bildeserier, utstyrt med, lyd, tekster og passende grafiske elementer.

Som informasjonsmedarbeider i industrien sendte jeg i hin hårde dager pressemeldinger ut med drosje til hovedstadens redaksjoner. En og annen gang også med telex. Med telefax åpnet det seg en helt ny verden, helt til mengden av trafikk ble så stor at det ble et ork å sortere ut det som var av interesse. Nå er det epost som gjelder. Også der havner 90 prosent av det tilsendte ulest i søppelkassen.

Det er ikke måte på utvikling jeg har vært med på. Når vi nå er i nærheten av førerløse kjøretøyer og kan spørre nærmeste lyktestolpe om været er jeg nær ved å falle av lasset. Er det noe rart at jeg i nostalgisk forskrekkelse tviholder på min papiravis. Verden er ikke akkurat barmhjertig med oss som har levet noen år, men det tjener ingenting å miste motet i en forvirret verden av Internet of Things!