Senk grunnrenteskatten på ren vannkraft og elavgiften, er den klare oppfordringen fra KS Bedrift i forbindelse med neste års statsbudsjett. (Illustrasjonsfoto: Tore Halvorsen)

«Mindre skatt på det vi vil ha mer av», er et gjennomgående mantra på tvers av de politiske partiene. Regjeringen må følge opp dette i statsbudsjettet når det legges frem om et par uker.

Av: Anna Ljunggren og Audun Wiig, KS Bedrift

Taket for bærekraftig oljepengebruk er nådd. Nye jobber må skapes i bærekraftige vekstnæringer, på land og til havs. Den økonomiske motoren må i økende grad ha elektroner heller enn karboner på tanken. Og alt dette mens befolkningen blir eldre.

Dette er rammene for statsbudsjettet som skal legges frem om et par uker. Men selv om slingringsmonnet stadig blir mindre, kan regjeringen være smartere i måten ressursene innkreves og fordeles på. Vi i KS Bedrift Energi oppfordrer Regjeringen til å la et helt enkelt mantra være førende for det kommende statsbudsjettet: Mindre skatt på det vi vil ha mer av, mer skatt på det vi vil ha mindre av. Det er et utsagn som ofte får anerkjennende nikk, på tvers av partier og blokker. Regjeringen må gå fra nikk til handling.

Det er spesielt to sett med skatter og avgifter som forkludrer den nødvendige karbonvasken av norsk økonomi: Grunnrenteskatten på vannkraft og en elavgift som har vokst til absurde høyder under forrige regjeringsperiode. Begge deler rammer den rene, bærekraftige energien som alle er enige vil være Norges store konkurransefortrinn i fremtiden.

For å ta grunnrenteskatten først. Dagens skatteregime er en hemsko for både nye prosjekter og for opprusting av eksisterende kraftverk. I energimeldingen skrev regjeringen: «Det er av stor verdi for kraftsystemet vårt at vannkraften som allerede er bygd ut opprettholdes og videreutvikles(…) Det er derfor et betydelig behov for vedlikehold og reinvesteringer fremover.» 

Hvorfor regjeringen i forrige periode da hevet skattetrykket til et nivå som gjør samfunnsøkonomisk fornuftige investeringer bedriftsøkonomisk ulønnsomme, er uforståelig for oss. Enda mer uforståelig er det når vi vet at flere aktører i regjeringspartiene mener det er på høy tid å revurdere hele skatteregimet på norsk vannkraft. I det kommende statsbudsjettet forventer vi at skjermingsfradraget øker, slik at friinntektsrenten i det minste nærmer seg lånerenten. Vi oppfordrer Høyre til å være seg sitt ansvar bevisst, og stå imot Fremskrittspartiets påstand om at skatteøkningen i forrige runde var provenynøytral.

Det andre er å reversere økningen i elavgiften. Dette er en avgift som straffer bærekraftig forbruk. Ser man på hvordan avgiften har økt de siste årene, skulle en tro norsk økonomi var rammet av galopperende inflasjon: Avgiften på grønn energi økte med over 40 prosent i forrige periode. En bedre oppskrift på å forhindre omlegging fra skitten til ren ressursbruk skal en lete lenge etter.

Klimaforliket på Stortinget tilsier at miljøavgiftene skal bidra til at de som forurenser i større grad betaler for kostnadene de påfører samfunnet. Et forlik har ingen verdi om det legges i skuffen for fagre løfter.