Kilde: Småkraftforeninga

Ifølge NVE (2016) utgjør forskjellen mellom høyeste og laveste nettleie 12000 kroner. Per år. For en normal husholdning. I enkelte områder av landet opplever nettkundene nå en dobling av nettleia. Strukturreform og effektiv drift av nettselskaper kan bidra til løse dette, i noen få tilfeller.

Hovedproblemet når det gjelder de høyeste tariffene er at fornybarpotensialet og dermed også investeringsbehovet i nettet er størst der kundene er for få uansett. Kraftprodusentenes nettleie dekker nemlig bare Statnetts kostnader, ikke kostnadene i det regionale nettet. De lokale forbrukskundene, husholdninger og industri, må ta regninga. Dersom ikke nettselskapet rett og slett lar være å investere for å unngå utålelig nettleie. Det konkurransefortrinnet fornybarregionene kunne hatt for å tiltrekke seg investeringer i både fornybarproduksjon og kraftintensive næringer svekkes dermed.

Problemstillinga er på ingen måte ny. Allerede i 2009 utredet fagmyndighetene modeller for å unngå tariffer som gav uheldige lokaliseringssignaler for ny fornybar og førte til underinvesteringer i nett lokalt, fordi nettselskapene frykter tariffvirkningene. Ingen av modellene, eller andre forslag til tiltak, er så langt gjennomført. Komiteen uttrykte klar bekymring i forbindelse med behandlingen av Prop. 35 L (2015-2016), men det har ikke resultert i konkrete planer om tiltak hos noen av de som sitter med myndighet til dette. Energimeldinga, slik den er forelagt Stortinget lover heller ingen forbedringer, annet enn at man skal vurdere utvidet bruk av anleggsbidrag i høyere nettnivå.

Småkraftnæringen har siden 2006 etterlyst en mer rettferdig fordeling av nettkostnader knyttet til utbygging av ny fornybar energi. Storsamfunnet etterspør mer energi, og bør ta sin del av kostnadene med nett.

Energi- og miljøkomiteen skal selvfølgelig ikke fastsette nettariffen, ei heller tariffmodellenes innretning. Men når man ser at dagens tariffmodeller bidrar til en urettferdig regional fordeling av kostnadene for nasjonal fornybar- og klimapolitikk er det naturlig å reagere. Mange tiltak har vært lansert og mange kunne sikkert vært vurdert. To peker seg ut som de enkleste, både hva angår gjennomføring og hvilke politiske føringer som må legges for å få satt i gang et arbeid: Lik tariffering (ikke faktisk tariff) av likt forbruk, uavhengig av tilknyttingspunkt i nettet, og en omfordeling av kostnader mellom sentral-, regional- og fordelingsnettet.

1. Tariffinntektene fra innmating (produksjon) må gå til å dekke kostnadene for nett i regional/distribusjonsnettet og i produksjonsradialer, som skyldes ny fornybar energi. Dette var et forslag fra Reitenutvalget som går rett i kjernen av hvorfor produksjonsfylka rammes: Kraftprodusentes betaling går i dag rett til Statnett.
2. Kraftforedlende industri tarifferes i henhold til sitt bidrag til kraftsystemet, slik det er definert av Statnett, uavhengig av hvilket spenningsnivå de er tilknyttet på. Også her må en del av tariffen gå til det regionale selskapet for å dekke kostnadene der, på samme måte som for innmatingstariffen. 

At en andel av nettariffen fra produksjon og industri går til det regionale selskapet vil nødvendigvis føre til lavere inntekter i sentralnettet og dermed noe høyere tariffer der. Kostnadene i sentralnettet deles imidlertid på så mange kunder at den generelle økningen blir marginal sammenlignet med det kundene i fornybarregionene nå opplever.

Begge punktene over bør håndteres i forbindelse med implementeringen av EUs 3. energimarkedspakke, hvor man vil gå over til et system med 2 nettnivåer i Norge. Da må det uansett lages en felles tariffmodell for det som i dag er de to laveste nettnivåene. Det er fortsatt uklart når Norge vil være klar til å implementere 3. energimarkedspakke, men det er naturlig at Statnett i den forbindelse allerede nå får i oppdrag å utrede tariffmodeller for det nye distribusjonsnettet som omfatter alle brukergrupper med betydning for driften av sentralnettet, altså produksjon og kraftforedlende industri.

Ingen av disse løsningene vil være til hinder for gjennomføring av ønskede strukturendringer, men vil bidra til at historiske strukturer ikke står i veien for at vi kan ta ut fornybarpotensialet der det faktisk finnes. 

Det viktigste nå er dog at fagmyndighetene raskt får i oppgave å finne fram til løsninger som er effektive og gjennomførbare, raskt. 

Dette er Kraftfylka:

Samarbeidande Kraftfylke (Kraftfylka) er ei interesseforening som har til formål å fremme og ivareta kraftfylkas felles interesser i kraftspørsmål og sikre at en størst mulig del av verdiskapinga blir værende igjen i de områdene der vannkraftressursene finnes og verdiene blir skapt. Samarbeidet mellom kraftfylka går tilbake til 1991, mens interesseforeninga ble stifta i 2013. Foreninga er engasjert i en rekke aktuelle saker, som kostnadsfordelinga i kraftnettet, organiseringa av kraftnettet og effektene av kommune- og regionreformen på eierskap i kraftsektoren og fordeling av konsesjonskraft.

Grunnlaget for fylkas engasjement i kraft: Her skjer 77% av den norske kraftproduksjonen og 70% av forbruket i landets kraftintensive industri. Kraftfylka vet at dette er en symbiose som er vel verdt å ta vare på og videreutvikle. I Kraftfylka disponeres til sammen omlag 2,4 TWh, eller 2,4 milliarder KWh i konsesjonskraft. Konsesjonskraftrettighetene skaffer kraftfylka viktige inntekter til bruk i det regionale utviklingsarbeidet. Flere av kraftfylka har eierskap eller medeierskap i kraftproduksjon. Til sammen representerer dette omlag 6,65 TWh. Eierskapet gir utbytteinntekter som er med på å finansiere fylkeskommunale oppgaver som videregående skoler og tannhelsetjenesten.Her kan du lese mer om Kraftfylka:

http://www.kraftfylka.no/