Statlig eller privat?
Vi blir aldri ferdig med Statkraft, hverken på den ene eller andre måten. Nå er det eierstrukturen som, uvisst for hvilken gang, er satt på dagsorden.
Mens det er mange som mener noe om dette holder Statkraft selv klokelig munn. Men vi er overbevist om at det utveksles meninger bak lukkede dører ved hovedkontoret på Lysaker i Oslo. Vi vil tro at det her, som i samfunnet for øvrig, argumenteres både for og i mot privatisering.
Det kan godt hende at noen vil åpne for å slippe privat kapital til i den statseide fornybarkjempen. Begrunnelser for dette er ikke vanskelig å finne. Offentlige eiere er ikke blant de dyktigste forretningsutviklerne her i verden. Stort sett er oppmerksomheten festet på nederste linje i regnskapet og størrelsen på utbyttet.
Samtidig finnes det flere gode grunner til å holde fast i det statlige eierskapet i Statkraft. Den viktigste er at konsernet er en skarpslipt spydspiss inn i vår grønne fremtid. Statkraft står høyt på fornybar-barrikaden, både her hjemme og ute i Europa. I front har vi en robust og ressurssterk veiviser. Det gir en preferanse som ikke så mange andre kan vise til.
Hva med å slippe en industriell samarbeidspartner til som deleier i Statkraft? Formelt sett er det ingenting i veien for en slik løsning. Det vil kanskje bidra til mer butikk og mindre politikk for Europas største fornybaraktør. Sett i et grønt perspektiv virker dette fornuftig. Fornybarutviklingen drives i stor grad fremover av forretningsmessige interesser.
