Omstilling er ikke for amatører. Det er SBB-saken et tydelig eksempel på. (Illustrasjon: Idebanken)

Jeg har vært tett på en av de største omstillingene i norsk industri. Tro meg; det var ingen øvelse for amatører. Det er SSB-saken er kraftig påminnelse om.

Jeg har ingen dyp innsikt i forholdet mellom Finansdepartementet og SBB. Som folk flest har jeg problemer med å forstå hva det egentlig dreier seg om. Når utgangspunktet er kollektiv erkjennelse av behov for omstilling; hva er problemet? Jeg tar det som en selvfølge at dette er avklart mellom partene, med de organisatoriske og bemanningsmessige følger dette innebærer for SBB.

Når en leder lojalt følger opp et pålagt mandat skal det mye til før en foresatt stikker kjepper i hjulene for gjennomføringen. Betingelsene for å fullføre må være klarlagt på forhånd. Det være seg politiske eller forretningsmessige føringer. Om lederen ikke har ubetinget tillitt settes vedkommende i en uholdbar situasjon.

Det er liten grunn til å tro at en tilsvarende situasjon ville ha oppstått i det private næringsliv. Der er spillereglene tydelig avklart. Christine Meyer er ikke uten skyld i det kaoset som har oppstått. Hun kunne åpenbart ha opptrådt med større følsomhet i forhold til sin oppdragsgiver Finansdepartementet.

Samtidig er det viktig å understreke at heller ikke finansminister Siv Jensen går lytefri ut av denne prosessen. Fra sin maktposisjon har hun demonstrert hvor galt det kan gå når politikere blander seg inn i interne anliggender i en bedrift med offentlig forankring. Dette gjør lederskapet i energiforsyningen lurt i å legge seg på hjertet!