Selv om den økonomiske bærekrafter i energibransjen fremstår som robust har mange av aktørene mye å klage på. Hvor mye er egentlig nok? (Illustrasjonsfoto: LOS Energy)

At det ikke er lett å gjøre alle til lags går tydelig frem i mangfoldet av kommentarer til det foreslåtte statsbudsjettet 2019. Meningsbærende energiaktører er ikke noe unntak i så måte.

Mens Energi Norge applauderer forslaget om redusert elavgift er Norsk Fjernvarme av motsatt oppfatning. Der mener de at det vil ramme fornybare alternativer til elektrisitet fra kraftnettet negativt. At det dessuten ligger an til å skru det høye skattetrykket på fornybar vannkraft ytterligere til gjør de berørte gram i hu. I KS Bedrift Energi mener de OED benytter første anledning til å avlyse utjevning av nettariffene.

At politikk er det muliges kunst er ikke vanskelig å forstå, spesielt ikke i en mindretallsregjering som er avhengig av å forhandle seg frem til kompromisser både til høyre og venstre. Det blir som i en familie hvor ikke alle kan få sin vilje i ett og alt, smidige og balanserte beslutninger må til til for å beholde harmonien i fellesskapet.

Kan hende politikerne tenker som så; er det egentlig så mye å sutre for i energibransjen? Ferske regnskapstall fra majoriteten av nett- og kraftproduserende selskaper tyder ikke på det. Selv om resultatene varierer synes det å være lite å henge med geipen for. Den økonomiske bærekraften i bransjen virker robust, både på kort og lengre sikt.

Krisestemningen etter en tørr vår og sommer er langt på vei avlyst. Det bøtter ned i vannkraftmagasinene rundt om i landet. Noen steder blir det nesten for mye av det gode. Der må vann slippes forbi turbinene for å unngå flom.

Noen øre i gevinster her og der teller selvfølgelig, når det blir mange nok av dem. Men mye vil ha mer, selv på solsiden i velstandsutviklingen. Spørsmålet er om det er verdt å kjempe for når det er åpenbart at inntjeningen i energibransjen er så stabil og forutsigbar som den fremstår som? Kanskje er de rette å peke på offentlige eiere og deres praktisering av utbyttepolitikk?