Kullkraftverket på Svalbard (bildet) kan bli avløst av hydrogen produsert av vindkraft i Finnmark.

De 15 vindmøllene som alt er i drift i Raggovidda vindpark på Varangerhalvøya, kunne alene ha produsert hydrogen nok til å gjøre Longyearbyen utslippsfri.

Av: Svein Tønseth, Gemini

Sammen med Statkraft har SINTEF sett på mulighetene for å utnytte Øst-Finnmarks vindressurser som erstatning for kullkraftverket i Longyearbyen.

Det vil si: Først bruke vindkraft til å spalte vann til hydrogen og oksygen i elektrolyseanlegg på Finnmarkskysten.

Deretter skipe hydrogenet til Svalbard, som «brensel» for utslippsfri produksjon av kraft og fjernvarme i Longyearbyen.

Supereffektiv vindkraftproduksjon

På Varangerhalvøya i Finnmark produseres vindkraft supereffektivt.

Ifølge utbygger Varangerkraft er vindforholdene så gode at utnyttelsesgraden i vindparken Raggovidda ligger nær 50 prosent.  Mens vindparker flest produserer bare 20 til 30 prosent av den energien de ville gjort hvis det hadde vært optimale vindforhold hele tiden, er Raggovidda altså dobbelt så produktiv.

Første byggetrinn på Raggovidda besto av 15 vindturbiner med en samlet, maksimal yteevne på 45 megawatt. Om disse var blitt øremerket for hydrogenproduksjon, ville de alene sannsynligvis gitt hydrogen nok til å gjøre Longyearbyen utslippsfri, ifølge SINTEF-forsker Kyrre Sundseth.

Vil trenge ti tonn per dag

Studien til Statkraft og SINTEF viser nemlig følgende:

  • Forutsatt at fjernvarmesystemet i Longyearbyen blir mer energieffektivt, vil byen trenge 3800 tonn hydrogen per år (i gjennomsnitt rundt ti tonn per dag), for å få nok elektrisitet og fjernvarme.
  • Om vindturbiner i Finnmark med en samlet yteevne nettopp på nettopp 40 til 50 megawatt dedikeres til hydrogenproduksjon, vil det være nok til å dekke det beregnede «Svalbard-behovet».

Andre byggetrinn på Raggovidda er igangsatt. Ved sin innvielse i 2021 vil dette byggetrinnet øke vindparkens yteevne med nye 50 megawatt.

Vindparken har utbyggingskonsesjon for totalt 200 megawatt.

Hydrogen med ulik «innpakning»

Statkraft og SINTEF har vurdert fire ulike former for «innpakning» av en eventuell hydrogen-eksport fra Finnmark til Longyearbyen. To av disse løsningene ser ifølge studien ut til å være mest interessante:

  • Først komprimere hydrogenet og så sende det med skip til Svalbard i spesialcontainere.
  • Alternativt: «Pakke» hydrogen inn i industrikjemikaliet ammoniakk, ved å bruke hydrogenet til å produsere ammoniakk i Finnmark. Da vil ammoniakk bli sendt som energibærer til Longyearbyen, i kjemikalietankere.

Statkraft etterlyser «signalprosjekt-vilje»

SINTEF-forsker Sundseth legger ikke skjul på at produksjon og bruk av hydrogen per i dag ser ut til å bli en god del dyrere enn vinneralternativet i en konsulentrapport som i sommer ble lagt frem for Olje- og energidepartementet. I konsulentrapporten kom en gasskraftløsning billigst ut, men denne er ikke utslippsfri.

I en kommentar til Teknisk Ukeblad om prisanslagene, sier lederen for Statkraft-SINTEF-studien, Geir Magnar Brekke fra Statkraft, dette:

– Vi etterlyser signalprosjekt-vilje. Det er alltid hundre grunner for å velge det tradisjonelle. Hydrogen fra Finnmark er ikke med i rapporten. Vi mener det er synd å ikke ha en utslippsfri løsning på Svalbard. Det er litt lite innovativt når man først skal ha et nytt energisystem.

Samme strømpris som på fastlandet

Federico Zenith, seniorforsker i SINTEF, kommenter de foreløpige prisanslagene slik:

– Delt på antall kilowattimer som skal produseres på Svalbard, blir kostnadene på under en krone per kilowattime. Det er mer eller mindre det folk betaler på fastlandet. Svalbard har jo ikke merverdiavgift, og nettleie vil være minimal da nettet ikke strekker seg lengre enn til Longyearbyen.

Skrittvis innføring mulig

Kollega Kyrre Sundseth legger til at en hydrogenløsning er den eneste som kan realiseres modul for modul:

– Ved å starte med en mindre testmodul og utvide etter hvert, er det mulig å innføre hydrogen skrittvis på Svalbard og samtidig lære underveis.