Må regne med bråk
De økonomiske resultatrapportene fra landets energiselskaper i 2018 har begynt å komme. Først ute var BKK med Statkraft hakk i hel. Det svimler for øynene av milliardgevinster.
Det er spesielt eiere av vannkraftproduksjon som kan gni seg i hendene. Høye kraftpriser i Norden har bidratt til økonomiske resultater som nesten er til å rødme av. Foreløpig er det for tidlig å slå fast at 2018 går over i historien med gevinster som det knapt er sett maken til. Men med to av landets største kraftprodusenter i front er det vanskelig å tenke seg at det står dårligere til andre steder.
Å tjene godt er i seg selv ingen skam, selv ikke for offentlig eide energiselskaper. Men det vi har sett så langt etterlater seg grunnlag for noen vel begrunnede refleksjoner. Hårene vil helt sikkert reise seg i nakken på mange av landets strømkunder, som i løpet av de siste par årene har opplevet en strømprisutvikling som gjør stadig større innhogg i husholdningsbudsjettene. Det er ikke utenkelig at det vil komme mange og høylytte reaksjoner på energiselskapenes inntjening – med øynene stivt festet på strømregningen.
Det vil helt sikkert komme påstander om at vi er utsatt for skjult skattlegging, at kraftprodusentene tjener grovt på å sende norskprodusert kraft til utlandet og at det er vi som strømkunder må betale for tunge investeringer i den elektriske infrastrukturen. Energibransjen, og spesielt de offentlige eierne, står med begge bena i en forklaringsutfordring som det skal lassevis med pedagogisk kompetanse å forholde seg til.
Det er ventet at fornuftige forklaringer vil stå i kø, blant annet henvisninger til at kraft produsert i Norge omsettes i et internasjonalt markedsbasert system der prisen styres av tilbud og etterspørsel. Vi vil helt sikkert bli påminnet om vår solidariske klimaforpliktelse og at kraften i kabelforbindelsene med utlandet også er tørrårssikring for forsyningssituasjonen her hjemme. Spørsmålet er om strømkundene slår seg til ro med det.
