Det strammer seg til
Nordmenn flest har et tvetydig forhold til fornybar energi. Majoriteten blant oss vil ha mer av både vind- og vannkraft, men når relevante prosjekter skal realiseres er vi mer forbeholdene.
Vi ser det på Frøya i Trøndelag, der det har reist seg en folkeaksjon mot et vindkraftprosjekt som med kommunens velsignelse er gitt konsesjon. Historisk sett er dette langt fra et enkeltstående tilfelle. I mange vannkraftsaker, både store og små, har slike protester opp gjennom årene vært en gjenganger. Når fornybarutbyggingene plasserer seg på dørstokken til folk slår stemningen ofte motsatt vei. I stadig flere tilfeller settes foten ned for de kostnadene det innebærer for naturen, dyreliv og lokalmiljøet på andre måter.
Historisk sett har landets kraftutbygger mye å stå til ansvar for. Sporene etter de store vannkraftutbyggingene på 50 og 60-tallet er fortsatt flere steder synbare som åpne sår i landskapet. De kraftige reaksjonene mot Mardøla- og Alta-utbyggingene ble et vendepunkt. I dag er hensynet til natur og miljø høyt prioritert på dagsorden til kraftutbyggerne og, ikke minst, de som gir grønt lys for en stadig større variasjon av fornybare prosjekter.
Nåløyet for å komme gjennom med konsesjoner til småkraftverk er strammet til av NVE. Nå gjenstår å se hva som skjer med potensielle vindkraftprosjekter rundt om i landet. At NVE har pekt ut områder som egner seg for slike utbygginger er så sin sak. Det er god grunn til å tro at det vil komme rekyler fra mange berørte lokalsamfunn. Hvor mye dette vil bremse på veien mot fornybarsamfunnet gjenstår å se.
