Det er lov å stille krav
Samfunnet sprøyter milliarder av kroner inn i støtte til forskning og utvikling av grønne teknologier. For oss som følger rimelig godt med begynner fraværet av resultater å tære på tålmodigheten. Er det vi som er blinde og døve, eller er det utviklingen som står i stampe?
Det går nesten ikke en uke uten at Enova drysser millionbeløp over grønne prosjekter. Nå er det transportsektoren som står øverst på den samfunnsmessige dagsorden. Det er tilnærmet grenseløs velvilje til å få landbasert transport over på et mer bærekraftig spor. Det samme gjelder for trafikk på sjøen.
Før var gult kult. Nå er det grønt som er det. Når potensielle positive klimaprosenter lokker er det ikke måte på hvor løst midlene sitter. Det skal ikke mer enn et lite knepp på ladeteknologien til før kronene spretter ut av pengesekken. Parolen synes å være; alle monner drar, uten at noen tar seg bryet med å gå mer eller mindre vidløftige prosjekter etter i sømmene.
Ære være generøse bidragsytere i det offentlige systemet, men det er tross alt våre skattepenger det dreier seg om. Det er stadig flere av oss som mener at svak kvalitetssikring bekymrer. Det er resultatene som gir samfunnsmessig bærekraft, ikke mer eller mindre luftig funderte forhåpninger.
I det norske samfunnet er det mange som livnærer seg av tro, håp og kjærlighet, sikkert med et ærlig og blankpusset engasjement. Det må imidlertid være lov for gavemilde givere å stille krav til resultater. Landets robuste pengebinge tømmes raskt om den styres av naiv snillisme og blåøyd tro på at det skinner av grønt i alt som glimter!
