Det går mange veier til det utslippsfrie samfunnet. Vindkraft er en av dem. (Illustrasjonsfoto: Fred Olsen Renewables)

Skal vi bremse klimaendringene, må utslippene ned mot null. Hvordan skal vi få det til?

Av: Lars Ursin, Gemini

– Hva mener vi med nullutslipps-samfunnet, og hvorfor snakker vi om det?

– Det er en visjon om at vi i fremtiden skal ha null netto utslipp av klimagasser. Det er en forutsetning for å sikre både klimaet og velferden vår, sier Asgeir Tomasgard. Han er NTNU-professor og direktør for Senter for studier av bærekraftig energi (CenSES). 

– Hvordan kommer vi dit?

– Det vi snakker om er rett og slett å omstille alle sektorer til å slippe ut minst mulig klimagasser. Det har gunstige effekter også på andre felt: Mindre miljøbelastninger, energiøkonomisering som gir mer effektiv og lønnsom industri, lavere kostnader for husholdninger på sikt.

– Og i forlengelsen av alt dette: Økt konkurransekraft for norsk økonomi og næringsliv. Resten av EU og verden kommer uansett til å ta denne omstillingen. Da er det viktig at Norge ikke blir hengende etter. Vår velferd, konkurransekraft og miljø generelt vil tjene på det.

– Hvordan gjør vi det konkret?

– Globalt er det helt avgjørende å gjøre strømproduksjonen utslippsfri. Noe av det viktigste i første omgang i Norge er å fokusere på transportsektoren. Først og fremst fordi det er en av de største utslippssektorene her i landet, men også fordi det her ikke er noen karbonlekkasje. (Karbonlekkasje betyr at utslipp flyttes fra ett land til et annet.) Hvis vi kutter i utslippene her, vil de ikke dukke opp andre steder i verden.

– Alle utslippskutt vi gjør på transport i Norge nå, gir umiddelbart effekt globalt. Det er også fornuftig å starte med energieffektivisering i bygg og industri – fordi det vil føre til en varig omstilling, og fordi det kan gå ut over konkurransekraften hvis vi havner på etterskudd, forklarer Tomasgard.

– Hvem er det som driver utviklingen i riktig retning?

– Det er flere, og det viktige her er kanskje samspillet mellom private og offentlige aktører. Stor omstilling krever store investeringer. Offentlige investeringer kan bidra, men ikke gjøre alt. Vi trenger også å vri den private kapitalen i mer klimavennlig retning. Det må myndighetene legge til rette for, både i Norge og globalt. Måten er å fjerne barrierer og være med å stimulere markeder og teknologier.

– Hva fungerer best – gulrot eller pisk?

– Det kommer an på. Vi ønsker tiltak som gir gevinst i konkurransekraft, som stimulerer til omlegging og som svekker uønsket adferd. Gulrot, for eksempel subsidier som gjør det gunstig å investere i klimavennlig teknologi, kan være best for å få til varig omstilling. Pisk, som skatter og reguleringer, kan være best for å bremse de verste synderne.

– Samtidig må man ta hensyn til omstendighetene. For eksempel må CO2-skatt og kvotepriser ikke innføres ensidig. Det kan gi svekket konkurransekraft og karbonlekkasje, fordi virksomheter kan flyttes til steder der de ikke skattlegges eller må kjøpe kvoter.

– Ren skatt egner seg kanskje best der man ikke har fare for slik lekkasje. Tiltakene må ellers være målrettet og treffe presist. Og spesielt subsidier og støtte til omstilling bør gis over begrenset tid før løsningene er kommersielle.

– Hva er de største barrierene?

– Det viktigste, og kanskje vanskeligste, er å gjøre noe med de store utslippene fra prosessindustrien, som sement og stål. Dette er blant de verste industrisynderne i europeisk sammenheng. Utfordringen er at om EU ensidig straffer sektorene, svekkes konkurransekraften til EUs industri, og det vil få liten effekt globalt.

– Innen matproduksjon vil nok mye utslipp som har med dyrehold å gjøre være vanskelig å bli kvitt. Gjødselproduksjon og maskiner er enklere å gjøre noe med. I landbruket tror jeg man i første omgang bør satse på tiltak på systemsiden – senke utslipp i gjødselproduksjonen, for eksempel – og så heller jobbe på sikt med å endre atferd hos konsumenter.