Ikke skyld på inntjeningen
Det er lett å gå surr i debet og kreditt når overskuddsmilliardene fra energiforsyningen i 2017 skal gjøres rede for. Uansett er det ikke mulig å prate bort at det står bra til, og vær skeptisk om noen forsøker å gjøre det.
Foreløpige økonomiske oppgjør fra landets største energiselskaper er publisert. Det er ingen tvil. Inntjeningen er bunn solid. Først og fremst takket være nedbetalte vannkraftverk er det penger nok til både det ene og det andre. På papiret, men når offentlige eiere har tatt sitt i utbytte er det ikke annet enn smuler igjen mange steder.
Sutringen om at skattetrykket årelater vannkraftverkene våre for evne til innovasjon og fornyelse faller på stengrunn når nederste linje i regnskapet, før eierutbytte, vises frem. Mange av kraftverkene er for rene pengemaskiner å regne, selv i tider med lave strømpriser. At eiere skal ha utbytte er vel ingen uenig i. Det er først når fargen skifter til fordekt skattlegging at grådigheten viser sitt sanne ansikt.
Energiverkene er blitt til salderingsposter i det samfunnsmessige regnskapet som hver enkelt av oss er med på å betale, ikke over skatteseddelen men strømregningen. Politiske eiere viser liten omtanke for hvor pengene kommer fra. Grensene for hva vi må tåle tøyes stadig lenger, ikke minst når det gjelder avgifter.
Nå er det vinter og sprengkaldt. Strømprisene fyker i været. Spørsmålet er hvor mye som har lurt seg inn i prisfastsettelsen i tillegg til fiskale avgifter. Det er ikke lenge siden vi fikk beskjed om at vannkraftmagasinene struttet av ressurser. I følge de siste meldingene fra NVE kan det nesten virke som om det nå går på stumpene løs. Forstår vi ikke som strømkunder hvordan mekanismene i kraftmarkedet virker, eller lar vi oss lure av et spill som er så finurlig at bare de mest innvidde forstår det?
