EU kan støtte norsk småkraft

Av: John Ravlo, ECOHZ

Dersom det nye fornybardirektivet får inn en bestemmelse som sier at minimum 10–15% av nasjonale støttesystemer for ny fornybar kraftproduksjon skal åpnes for utenlandske prosjekter, vil det kunne medføre en rekke nye forretningsmuligheter. 

I forbindelse med introduksjonen av det nåværende direktivet som går frem til 2020, laget EU-kommisjonen en oversikt over land de mente hadde eksportpotensial og land som de mente økonomisk sett ville komme bedre ut gjennom import og støtte til utenlandske prosjekter. Land som pekte seg ut som importland var Frankrike, Tyskland, Italia og Luxembourg, mens land som pekte seg ut for produksjon og eksport var Østerrike, Bulgaria, Tsjekkia, Estland, Finland, Latvia, Litauen, Polen, Slovakia, Spania og Ungarn. EØS-landet Norge har også betydelig ressurser for nye prosjekter og eksport av fornybar energi. Oversikten fra EU-kommisjonen ble utarbeidet for å synliggjøre hvilke forretningsmuligheter de frivillige samarbeidsmekanismene i dagens direktiv kunne gi. Det er imidlertid bare noen få land som har tatt i bruk samarbeidsmulighetene i dagens direktiv; felles norsk-svensk elsertifikatmarked, felles dansk-tysk anbudssystem og et samarbeid mellom Luxembourg og land i Baltikum. 

Det er derfor naturlig at det reviderte direktivet i større grad legger opp til mer internasjonalt samarbeid for å nå 2030-målene på en mer effektiv måte. Fordelingen av land som kan spare penger på import og land med prosjekt- og eksportmuligheter er neppe forandret mye, så dersom forslagene blir vedtatt vil det åpne seg mange nye forretningsmuligheter knyttet til investeringer i nye fornybarprosjekter og internasjonal handel med fornybar energi. Utbygging av ny fornybar kraftproduksjon, enten helt nye prosjekter eller opprustning av gamle kraftverk, kan derfor få mulighet til finansiell støtte fra andre land etter 1.1.2021. Det kan være svenske elsertifikater, tyske anbud eller fransk feed-in tariff, men ingenting er vedtatt så hva slags støttesystemer som vil være i markedet etter 2020 er ennå uklart. 

I Norge har vi så langt hatt lite fokus på utvikling av fornybar energi for å utnytte forretningsmuligheter og bidra til de felles europeiske målene for 2020. Luxembourg ønsket å etablere et samarbeid med Norge om å nå sine fornybarmål gjennom finansiell støtte til prosjekter i Norge som skulle telle mot 2020-målet for Luxembourg. Den norske regjeringen var ikke interessert og mente at Norges egne mål og samarbeidet med Sverige var tilstrekkelig bidrag fra vår side. Da Tyskland etablerte felles anbudssystem med Danmark i 2016 og i 2017 signaliserte at de ønsket flere land inn i anbudssamarbeidet samtidig som Olje- og Energiministeren var på besøk i Berlin, begrenset likevel det norske fokuset i møtene seg til salg av naturgass. Da oljeprisfallet ga mange arbeidsledige ingeniører, samtidig som flere utbyggingsklare fornybarprosjekter i Rogaland kun manglet en god finansieringsløsning, ble det ikke gjort noe for å etablere samarbeidsløsninger med andre land som ville bidra med finansiell støtte som kunne satt i gang prosjektene og gitt flere arbeidsplasser.

Forslaget til nytt direktiv kan gi en langt friere åpning for internasjonalt samarbeid om utvikling av fornybar energi. Dagens direktiv krever godkjenning fra myndighetene av enhver form for internasjonalt samarbeid som skal telle mot fornybarmålene, men det kan se ut til at det vil bli et mer harmonisert regelverk og mindre byråkrati for å få på plass internasjonalt samarbeid med det nye direktivet. Selv om det ikke åpnes for mer enn 10–15% utenlandsk oppdekning av utbyggingsmålene, kan dette være nok til å harmonisere prisnivået for ny fornybar energi. Med dagens direktiv og mangel på internasjonalt samarbeid, bygger mange land ut nye prosjekter som har en langt høyere kostnad enn de billigste prosjektene i andre land. Dersom tyske kraftselskaper kan velge mellom å kjøpe ny fornybar kraft fra et tysk prosjekt med investering på 7 kr/kWh-år eller et norsk prosjekt til 4-5 kr/kWh-år vil de sannsynligvis velge import. Så får heller norske forbrukere kjøpe tyske produkter i retur som biler eller vin hvor tyskerne har sine konkurransefortrinn. 

Det er store mengder ny fornybar kraftproduksjon som skal bygges ut frem mot 2030 enten det blir Kommisjonens mål på 27% eller Parlamentets forslag om 35% fornybar energi i 2030 som skal nås. Hver nye TWh kan med dagens priser gi investeringer på 5 mrd kroner. Norge har gode vind- og vannressurser og bør absolutt kunne hevde seg godt i dette markedet i årene som kommer. Markedet endrer seg imidlertid svært raskt i den forstand at kostnadene for utbygging av ny sol- og vindkraft faller raskt. Konkurransefortrinnene Norge har i dag kan i løpet av noen år forskyve seg til andre europeiske land med gode sol- og vindforhold og bedre nærhet til markedet. Vi ser allerede i dag flere solkraftprosjekter i andre deler av verden som leverer elektrisitet til halve NordPool-prisen. Det kan hende at nye prosjekter i større grad legges til andre land, kraftprisene faller i Norge og utenlandskabler er det vi vil trenge for å sikre like lav kraftpris i Norge som i utlandet. 

Inntil markedet snus på hodet vil imidlertid det nye direktivet kunne gi mange nye forretningsmuligheter for norske kraftprodusenter og krafthandlere. Det gjenstår å se om Regjeringen med det nye direktivet vil være mer aktiv for å legge forholdene til rette for norsk fornybar energi i et internasjonalt marked, enn det den har vært i løpet av den perioden dagens direktiv har vært gjeldende.