Ikke for amatører

Klager på strømprisen er et hyppig tilbakevendende tema. Denne høsten er ny frustrasjon i ferd med å bygge seg opp. Hvorfor i all verden skal vi betale så mye for strømmen når det pøser ned i vannkraftmagasinene? Skulle ønske jeg kunne gi en enkel og folkelig forklaring på akkurat det, uten at jeg har spesielle gode forhåpninger om å få det til.

La oss for enkelhetens skyld parkere det som på fakturaen fra vår leverandør av strøm angår avgift og nettleie. Førstnevnte er politisk bestemt. Sistnevnte er en monopoltjeneste som blir til i et komplisert regnestykke i NVE som ikke er for folk flest.

Det som først og fremst får sluttbeløpet på fakturaen vår til å bevege seg opp eller ned er det tredje elementet, prisen vi må betale for det som fyller hus og hjem med lys og varme, eller mer presist; kraften. I vårt land er vi så heldige at det meste av dette blir produsert av ren og fornybar vannkraft, basert på det som faller nedover oss av regn og snø.

Nå er det slik at ingen av oss kan bestemme hvor mye nedbør det til enhver tid er behov for. Det svever bokstavelig talt i det blå. Bak oss har vi en vinter med store mengder snø med en påfølgende knusktørr sommer. I dette bildet har prisen på kraft beveget seg ned og opp som en strikkball. Paradokset er at den fortsatt holder seg på et høyt nivå etter en høst hvor det har bøttet ned.

Da er det viktig å vite at vi er koblet til et nordisk, og delvis europeisk, kraftsystem. Prisen på kraft bestemmes ikke utelukkende av ressurssituasjonen i norsk vannkraft. I den tiden vi nå er inne i er det kullkraft, inkludert kvoteprisen på CO2, som setter prisnivået. Årsaken til dette er at nesten all kraft som produseres i Norge, Sverige, Finland og på Kontinentet omsettes over børs, og at det er den sist produserte KWh som balanserer markedet og dermed setter prisen. Akkurat nå er det kullkraft som er utslagsgivende i så måte.

Så kunne jeg fortsatt med å fortelle historien, blant annet om fri flyt av kraft over landegrenser, flaskehalser, prisområder, fysisk og finansiell handel med kraft, myndighetsstilte begrensninger og krav, kraftverk som må ut i vedlikehold, klimamessige utfordringer, meteorologi, juss, grønne sertifikater og husholdering av ressursgrunnlaget. Alt dette og mer til må det tas hensyn til. Det overlater jeg tillitsfullt til de som sitter med nesene ned i mangfoldet av premisser å gjøre.

Bak lukkede dører i hovedkontoret til Statkraft på Lysaker i Oslo lyser det døgnet rundt, året rundt. Det er her de sitter med kyndige hender på rattet for å ivareta økonomisk og samfunnsnyttig forvaltning av landets rike vannkraftressurser så vel fysisk og finansielt. Selv nøyer jeg meg med å slå av lyset om kvelden i fortrøstningsfull tro at det lar seg slå på igjen når jeg våkner til neste dags nye utfordringer – til en strømpris som ikke får meg til å fyke i taket.