Møter motbør om vannkraft-potensialet

– Det er litt underlig at det som jo åpenbart er en gladsak, vekker så sterke negative reaksjoner i den offentlige debatten, og av flere blir oppfattet som provoserende, sier Lia i en samtale med Energiteknikk.

Lia er vannkraftprofessor på Institutt for bygg og miljøteknikk ved NTNU i Trondheim, og leder for arbeidspakken Vannkraftkonstruksjoner i FME-senteret HydroCen.

Sammen med sin professorkollega Ånund Killingtveit gjorde han i 2015 en studie av tjue store fornyelsesprosjekter som er gjennomført siden 2000.

NTNU-studien konkluderer med at produksjonen i sum økte med 23 prosent i de tjue prosjektene. De enkelte kraftverkene hadde produksjonsøkninger som varierte fra 6 til 60 prosent.

Bygge mer effektive kraftverk

– Ut fra en vanlig hypotesetest vurderte vi at potensialet for opprustning/utvidelser (O/U) kunne være på 20-30 TWh totalt for eksisterende vannkraftverk her i landet.

Han peker på at dette er en grov studie, og at ikke alt av potensialet vil bli realisert med dagens praksis i lignende saker ettersom slike O/U-prosjekt vil kreve ny konsesjonsbehandling. Dette forbeholdet ble også tatt med i studien.

Dessuten er noe av potensialet alt inkludert i de 12 TWh som er under utbygging, har fått konsesjon eller er under behandling. I tillegg er flere O/U-prosjekter blitt realisert etter at studien ble laget for fem år siden.

Potensial på 15-20 TWh

– Det er likevel fortsatt igjen et betydelig potensial for å få frem mer kraft gjennom opprustning/utvidelser av vannkraftverk, kanskje 15-20 TWh basert på det politiske bildet og hvordan hensynet til miljø blir ivaretatt i vasskraftsaker i dag, sier Lia.

– Men dine skeptikere hevder at potensialet er langt mindre, nettopp som følge av miljøhensyn?

– Mange av disse prosjektene kan gjennomføres med minimale naturinngrep. Lysebotn II ga Lyse en produksjonsøkning på 180 GWh. Det eneste, knapt synlige, er nye portaler inn til fjellanlegget. I et annet O/U-prosjekt som omfattes av studien, Røssåga, sørget Statkraft for at miljøforholdene ble forbedret. Men, alle prosjekt er selvsagt ikke så gode.

Små naturinngrep

Professoren peker på at utvidelse/opprustning av vannkraftverk kan være økning i effekt, altså flere eller større aggregater – økt fallhøyde, magasinvolum eller tilførsel av nytt vann. Felles for prosjektene er at inngrepene i naturen har vært små, sier Lia.

– Men potensialet blir ikke tatt ut, fordi prosjektene ikke er lønnsomme etter skatt. Skattesystemet gjør at Norge kaster bort muligheten til å få realisert den desidert mest miljøvennlige nye elektrisitetsproduksjonen, sier Lia.

Ifølge professoren kan en systematisk oppgradering av norsk vannkraft gi like mye kraft som det er lagt planer for med vindkraft på land. Norwea, interesseorganisasjonen for vindkraftbransjen, bestrider Lias regnestykker.

Nye løpehjul gir 4 TWh

Det samme gjør NVE og Olje- og energidepartementet, som vurderer potensialet for opprustning til bare 6 TWh, og i noen uttalelser enda mindre.

Lia mener dette anslaget er altfor lavt. Han viser til at NVE nylig har gitt ut et faktaark som viser at den årlige kraftproduksjonen vil kunne øke med 4 TWh bare med å bytte ut løpehjulene i alle norske kraftverk over 10 MW. Han peker på at nye løpehjul utgjør bare en liten del av O/U-potensialet.

Smittet over på politikerne

– Det er dumt å nekte for at vannkraften har et betydelig potensial. Dessverre kan det virke som dette negative budskapet har slått rot hos mange politikere. Med tanke på hva djerve politiske beslutninger i sin tid betød for dette landet, er det trist å oppleve at enkelte politikerne nærmest har abdisert fra energipolitikken.

– Min jobb er å legge til rette for at vi kan utvikle et fleksibelt og miljøvennlig vannkraftsystem som vil gi landet muligheter og inntekter i fremtiden. For å få dette til bruker samfunnet nærmere en halv milliard kroner på vannkraftforskning gjennom HydroCen. Denne satsingen må følges opp av politikerne, de må ta grep, understreker professor Leif Lia.