En målrettet avgift kan hindre for rask tømming av vannmagasinene

Kronikk av Gerard Doorman, tidligere professor NTNU Elkraft

Høye priser og stor eksport reiser spørsmålet om markedssituasjonen kan tappe norske magasiner og føre til rasjonering. Selv om det ikke ser ut slik i dag, er det viktig å tenke gjennom om en bør sikre seg mot dette. En løsning kan være å innføre en dynamisk avgift på all kraftproduksjon når det er rasjoneringsfare og det samtidig produseres mer enn samfunnsmessig optimalt.

Et av det mange tema som har vært diskutert i forbindelse med de høye kraftprisene er om vannmagasinene tømmes for fort slik at Norge kan havne i en fysisk forsyningskrise med rasjonering. For å gjøre det klart i utgangspunktet: jeg mener ikke at dette er tilfelle i dag. Men det er viktig å tenke gjennom problemstillingen, om den kan oppstå, om noen tror den har oppstått og hva som kan gjøres for å unngå dette.

I en kronikk i Energiteknikk påpekte Einar Westre nylig at det må være mulig å forhandle med EU om eksportkapasiteten hvis det er fare for at Norge havner i en slik krise. Jeg er ikke uenig i det (selv om jeg tror det sitter langt inne for EU å godta slike begrensninger), men det finnes kanskje andre løsninger. Som sagt, foreløpig er dette ikke et problem (magasinene er godt over minimum for årstiden og Statnett anser situasjonen igjen som normal) og markedet har reagert med stor import når prisene på kontinentet gikk ned.

I teorien skal ikke magasinene tømmes så mye at det blir rasjonering. Manøvrering av magasinene styres av vannverdien, som representerer den langsiktige marginale forventningsverdien av vannet. Hvis produsenten tror han kan selge en kWh for 50 øre en gang i framtiden (vannverdien) og prisen i dag er 80 øre, så selges den i dag. Er prisen i dag 40 øre, så tas det vare på vannet i stedet. Vannverdien beregnes med avanserte modeller, som tar hensyn til usikkerheten. I modellene representeres rasjonering med svært høye priser, og hvis sannsynligheten for rasjonering øker, øker dermed også vannverdien, og dette gir produsentene insentiv til å ta vare på vannet.

Selv om det så langt ikke er indikasjon på at denne mekanismen ikke virker, er det likevel noen momenter det er verdt å tenke gjennom. Ett er kostnadene for rasjonering. Det er forsket en del på disse kostnadene, men de er likevel svært vanskelig å beregne. Det er åpenbart at de samfunnsmessige kostnadene er svært høye, og det er ingen garanti for at prisene som produsentene bruker i sine modeller er «riktige». Hvis de er for lave så blir vannverdiene for lave, og magasinene tømmes for mye ut fra et samfunnsmessig perspektiv. Et annet moment er produsentenes risikoprofil: en risikoavers produsent vil foretrekke en sikker inntekt i dag i stedet for en mulig høyere inntekt senere. Til sammen kan disse mekanismene føre til at produsentens verdsetting av vannet er lavere enn samfunnets verdsetting, eller sagt på en annen måte, produsentens vannverdi er lavere enn samfunnets vannverdi. Man kan også si at rasjoneringsfaren representerer en «eksternalitet», som ikke prises riktig i markedet.

Det har flere ganger vært foreslått å ha en politisk/administrativ styring av magasinfyllingen. Det er en dårlig løsning. Optimal disponering av vannkraften er svært kompleks, og å direkte overstyre den vil føre til betydelige samfunnsmessige tap. Men det kan kanskje gjøres på en markedsmessig måte gjennom en dynamisk avgift. Hvis den samfunnsmessige verdien av vannet er høyere enn produsentens, kan en avgift få disse bedre i samsvar. Følgende prosedyre foreslås:

• Hver uke beregner en sentral instans (NVE, Statnett…) faren for rasjonering og vannverdiene i det norske systemet på områdebasis (NO1, NO2,…) ved hjelp av en modell med «samfunnsmessige antagelser». Hvis faren for rasjonering er lav, gjøres ingenting. Dette er typisk tilfelle når Statnett bedømmer kraftsituasjonen som Normal i dag.
• Hvis faren for rasjonering er over en viss grense, vurderes forskjellen mellom de beregnede vannverdiene og den gjennomsnittlige markedsprisen for uka. Hvis vannverdiene er lavere enn markedsprisen gjøres ingenting.
• Hvis vannverdiene er vesentlig høyere enn markedsprisen derimot, tyder det på at det produseres for mye kraft sett fra et samfunnsmessig perspektiv. For neste uka pålegges da alle produsenter en avgift som er lik (en andel av) forskjellen mellom den «samfunnsmessige vannverdien» og prisen.
• Prosedyren gjentas hver uke inntil faren for rasjonering og/eller forskjellen mellom vannverdi og pris er tilstrekkelig redusert.

Det ligger åpenbart en rekke utfordringer i forutsetningene til en «samfunnsmessig modell», spesielt hvilken fleksibilitet i forbruket man skal anta og hvilke rasjoneringskostnader skal brukes. Her er det dessverre (eller heldigvis) lite empiri. Det er videre viktig at styringssignalet i form av avgiften gis på overordnet (område)nivå, og at det ikke stilles krav til styring av enkeltmagasiner, som ville være svært ineffektivt.

Hvordan vil produsentene reagere på avgiften? Den representerer en kostnad som kommer på toppen av «produksjonskostnaden» i form av vannverdien. En logisk reaksjon er da å sette opp prisen like mye som avgiften. Dette vil igjen føre til en økning av markedsprisen, og en mulig reduksjon av eksporten. Hvis det ikke skjer og magasinene fortsetter å tømmes fortere enn optimalt, øker forskjellen mellom den samfunnsmessige vannverdien og prisen, og avgiften økes. Før eller senere vil flere og flere produsenter reagere, og prisene i Norge bli slik at eksporten slutter, magasinene tømmes saktere og etter hvert reduseres risikoen for rasjonering igjen til et akseptabelt nivå. Hvis produsentene bare ser dette som en avgift de må betale uansett og ikke endre atferd, vil avgiften stadig økes (med mindre det kommer vesentlige skift i vær eller utenlandsprisene). Da sitter produsenten igjen med en stadig lavere nettopris, som til slutt havner under vannverdien, slik at det til slutt likevel vil lønne seg å ta vare på vannet. En utfordring vil være hva produsentene vil tro om den langsiktige utviklingen av avgiften, som vil påvirke deres disponering.

I tillegg til å gi et signal til styring av magasinene, vil dette forslaget også føre til en økt skattlegging av alle produsenter, også de som ikke har magasiner. Dette skjer i en situasjon med svært høye priser, og det er behov for å kompensere forbrukerne. Det er naturlig at dette gjøres ved å ta tilbake noe av det økte overskuddet hos produsentene, og således kan dette ses som en samfunnsmessig heldig bivirkning av forslaget.

Dette er ikke et ferdigtenkt forslag, blant annet er ikke de juridiske sidene vurdert, og det vil være nødvendig å gjøre konkrete analyser for å se på virkningene og justere framgangsmåten. Jeg tror likevel det kan være interessant å se nærmere på en slik løsning for å kunne ta den i bruk hvis en situasjon med svært lav magasinfylling skulle oppstå i framtiden.