Fjorden varmer vikingbygda

Det var lenge snakk om sjøvarme i Selje sentrum noen kulingkast lengre vest, men til slutt måtte idealistene gi opp. Kundemassen ble for liten og bergborerne vant. Byggeierne valgte egne rør fra private brønner fremfor et felles nett med vannbåret varme fra fjorden.

I dag krever fjordvarmekonseptet kunder med økonomisk tålmodighet, kommuner med ekstraressurser og incitamenter fra høyere hold i energipolitikken. Sånt er det mangel på, og dermed fikk enda et sjøvarmeprosjekt langs kysten seg et skudd for baugen.

Fornybar sjøvarme

Det ble vanskelig å finne økonomi i Selje-prosjektet, forteller Magne Hjelle, daglig leder i Fjordvarme AS. Det er allikevel ikke konseptet det er noe feil med, mener han. Til det har den fornybare fjordvarmen for mange fordeler for brukerne, som varmekundene lengre inn i Nordfjorden kalles.

– Dette er et spleiselag til selvkost, et samfunnsprosjekt som kommunen har tatt initiativ til uten annet økonomisk formål enn at driften skal gå rundt. Med denne modellen sparer de store varmebrukerne mye, sier Magne Hjelle.

Fjernvarme med nærhet

Fjordvarme AS hører hjemme på Nordfjordeid i Stad kommune, som uttales «statt» og er en kjendis i værmeldingens stormvarsling. Der varmer fjorden opp 105.000 kvadratmeter gulvareal, blant annet til 15 næringsbygg, 15 offentlige bygg og 25 boliganlegg med totalt 121 boenheter.

Tettstedet har 9 kilometer med rør. Den totale installerte effekten ligger på rundt 4 MW, som på årsbasis gir 13 GWh varme og 2 GWh frikjøling. For systemet er varmefaktoren 3, og opp mot 4 for enkelte varmepumpeanlegg. Et strømforbruk på 1 kWh gir da 3 eller 4 kWh ganger så mye energi tilbake, men da som vannbåret varme.

Usynlige kostnader

Byggene har egne driftssentraler og halvparten har også kjøling. Temperaturheving og høyere trykk skjer i væske/vann-varmepumpene lengre ut i nettet hos kundene. Mot strømmen går kunstgressbanen i idrettsparken som holder plusstemperatur året rundt ved hjelp av et nett av tynne rør under dekket – uten varmepumpe. Der sirkulerer det 8–12 grader varme fjordvannet rundt til nesten usynlige kostnader.

Inntaksledningen ligger på 40 meters dyp cirka 500 meter fra land. Energien overføres fra sjøvann til distribusjonsnettets ferskvann ved hjelp av varmeveksling i vekslerhuset, som ligger i sjøkanten ved siden av vikingsenteret Sagastad.

Varmer vikingskipet

Hvert år kommer cirka 50.000 besøkere til Nordfjordeid med cruiseskip. Mange tar en runde i Sagastad, og dermed også i den usynlige fjordvarmens rike. Noe av det første de får øye på er vekslerhuset, som oftest uten å vite hva det er.

Det er tegnet av professor i arkitektur Arild Wåge i Nordplan, det nordre Vestlandets største arkitekt- og konsulentselskap som siden en tid tilbake eier Fjordvarme AS. Wåge har også tegnet Sagastad, som har fått formen av gravhaugen lengre inn på land.

Det var der oppe i lia man i 1874 fant restene etter verdens største vikingskip, Myklebustskipet, som på 800-tallet hadde tilhørt kong Audbjørn av Fjordane.

Det kombinerte kunnskapssenteret og vikingnaustet er derfor rimelig stort. De spesialdesignede energiløsningene tar utgangspunkt i fjordvarmen fra vekslerhuset på kaien utenfor, kombinert med solceller på taket. Ventilasjonen har integrert befuktning som sørger for rett luftfuktighet til treskipet.

Fjordvarmens kunnskap

Fjordvarmen hadde premiere på Nordfjordeid i 2004 etter at sykehusets store varmebehov havnet hos kommunens tekniske etat, der Magne Hjelle var teknisk sjef. Sjøvarme via varmepumper var en velkjent teknologi, så utfordringen lå i finansieringen og den tekniske designen.

Magne Hjelle ble prosjektleder og tok senere jobben som daglig leder i det da kommunale selskapet Fjordvarme. Selve anlegget eies fremdeles av kommunen via Stad Fjordvarme KF mens all drift og utvikling skjer i det nå privateide Fjordvarme AS. Sykehuset på Nordfjord er fremdeles Norges mest energieffektive.

Fjordvarme AS tar også rådgivende avstikkere opp og ned langs kysten. Både Ulsteinvik, Førde, Sogndal og andre plasser har etablert fjordfjernvarme med Nordfjord-stempel. I Stad Næringspark henter man opp varmen ved hjelp av en stor kollektor, en nedsenket rørvarmeveksler.

Under overflaten

Femti mil lenger øst og litt sørover bygges de nasjonale energistrategiene opp, stort sett uten en tanke på sjøvarmen. I 2012 boblet den nesten opp til overflaten da Energiutredningen (NOU 2012:9) påpekte at «mange norske byer har fjernvarmenett i nærheten av fjord og hav».

Temperaturforholdene var dessuten «relativt gode, også langt mot nord,» noterte man. Innsikten hadde man hentet fra NVE-rapporten Energi fra overflatevann i Norge, kartlegging av økonomisk potensial, skrevet av NGI og COWI året før. Nå er «overflatevann» mer enn sjø og fjord, men energien er like termisk i en innsjø, og væske-til-vann-prinsippet gjelder både høyt og lavt.

Tankevekkende tall

Rapporten ble derfor en energipolitisk bombe som fremdeles blåser hatten av den som lar tallene synke inn:

«Det totale potensialet for overflatevann er beregnet til 15,6 TWh. Det er 29 prosent av landets antatte årlige energibehov til oppvarming og kjøling,» skrev NGI, før de konkluderte enda mer oppsiktsvekkende:

«Ved å etablere fjernvarmesystemer tilknyttet sjøvannsbaserte varmepumpeanlegg vil det totale potensialet øke til 20,8 TWh. Varmepumper som utnytter overflatevann kan da dekke 39 prosent av landets oppvarmings- og kjølebehov.»

Rapporten er fremdeles tilgjengelig på NVEs nettside. I energipolitikken er den for lengst glemt.

Fellesskap utfordres

I den senere tid har flere ting påvirket fjordvarmekonseptet negativt. Koronapandemien, de tidligere strømprisene og renteoppgangen har gitt en stadig strøm av kostnadsøkninger. På grunn av økonomien tvinges i dag småkommuner langs kysten til å støtte Selje-modellen istedenfor å ta vare på sjøens energi.

– Flere viktige ytre faktorer har endret seg og utbyggingskostnaden er blitt høyere. Det blir ekstra belastende for prosjekter som baseres på felles infrastruktur, mener Magne Hjelle.

– Byggeiere vil da kun ta kostnader som går direkte på bygget. De finner da ingen grunn til å være å betale for en felles infrastruktur.

Også styret i Fjordvarme AS så seg sist høst nødt til å øke driftsgebyret for 2023 med 25 prosent. Hele spleiselaget må også bruke mindre vann- og strøm, hvis ikke venter høyere avgift til dem som ikke oppfyller kravene i avtalen.

Kommunens ansvar?

Spørsmålet er hvor mye en kommune skal legge seg opp i en slik utvikling. Magne Hjelle mener at fjordvarme bør være som annen infrastruktur. Energien ligger jo der, like nedenfor kaikanten, men det er nettet som er bøygen.

– Fjernvarmeselskaper med konsesjon klarer slik utbygging selv. Ute på bygda der ingen har konsesjon, må kommunene gjøre jobben. Ingen andre kan begynne å legge rør ned til fjorden, gjennom veier og gater og forbi andre eiendommer, sier Magne Hjelle.

Et problem er at mange kommuner ikke ser det som sin oppgave å sørge for rimelig og miljøvennlig energi til sine innbyggere og det lokale næringslivet, påpeker Øyvind Heimset Larsen, forsker på forskningsinstituttet Vestlandsforskning. Det kan undergrave hele fellesskapsforståelsen.

Styr utbyggingen

En initial utbygging krever likevel investeringer som private bedrifter ikke ser seg tjent med. Den typen prosjektering må være det offentliges ansvar, mener Øyvind Heimset Larsen. I skriften Korleis vinne lokalsamfunnets aksept for produksjon av energi frå vasskraft og fjordvarme? har han blant annet fordypet seg i den konsesjonsløse sjøvarmens utfordringer (Fjordantologien 2022, Universitetsforlaget).

Det bør derfor opprettes et offentlig styrt utbyggingsselskap som kommunen kan selge seg ut av når driften er i gang, slik Stad kommune er et godt eksempel på. Helt fra start, den gangen som Eid, har strategien vært å gå ut av selve driften når tiden var moden.

Lav risiko

Inngangskostnaden kan se stor ut, men den økonomiske risikoen er svært liten, mener Magne Hjelle. Drift og vedlikehold kan planlegges – og så mye mer er det ikke. Det gir stor driftssikkerhet og stabile leveranser.

– Anlegget på Nordfjordeid har gått uten nevneverdige problemer i snart tjue år. Så hvis en kommune klarer å få til et spleiselag, vil det gi veldig gode forhold på sikt, sier Magne Hjelle.

– En felles infrastruktur skaper større prosjekter som gir flere fordeler. Det kan løfte opp en helt fornybar energiform som få vet finnes, selv om potensialet er veldig stort.