Det er nå valget tas

Kommentar av Øyvind Zambrano Lie, redaktør i Energiteknikk

Fram til nå har oljelobbyens oppgave vært relativt enkel. Når noen har påpekt at det er en dårlig idé med et oljeskatteregime som forutsetter høy pris og etterspørsel flere tiår fram i tid, har svaret vært at det er dumt å stenge alle oljekranene umiddelbart.

Et finslepet maskineri av våre beste kvinner og menn har brukt enorme ressurser på å sause sammen debatten, og gjøre det nærmest umulig å fremføre et resonnement om at man både kan la eksisterende felt fortsette sin produksjon, samtidig som man ikke satser skattebetalernes penger på at oljeprisene blir høye inn i evigheten.

Når det drar seg til, har lobbyistene pekt på at IEA forutsetter mer olje, og at den norske oljen er renest (det siste er en tvilsom påstand).

Brukket halmstrå

Nå blir IEA-halmstrået vanskeligere å gripe etter.

Byrået, som har fått kritikk for å ta for mye hensyn til fossilindustrien, har endret sitt budskap.  I en rapport i midten av mai slår IEA overraskende fast at verden allerede har funnet nok olje- og gass. Det trengs ikke mer leting etter nye ressurser om man skal nå netto nullutslipp i 2050 og hindre en temperaturøkning på over 1,5 grader. Tilbudet vil ifølge IEA i økende grad komme fra produsenter med lave kostnader. Altså ikke fra Norge og Barentshavet.

Som om ikke det var nok, konkluderer Statistisk sentralbyrå med at stans i oljeutbyggingen vil ha svært liten effekt på norsk økonomi. Inntektene fra feltene som er bygget ut, vil uansett strømme inn i lang tid.

I begynnelsen av juni kom byrået med en ny rapport, som fastslår at investeringene i fornybar energi må tredobles innen 2030 for at nullutslippsmålet i 2050 skal nås.

I rapporten understrekes det at landenes myndigheter må gjøre mer enn å bare love utslippskutt. De må ta konkrete steg for å akselerere investeringene i markedsklare, rene energiløsninger, for å gi investorene langsiktig forutsigbarhet.

På etterskudd

De første reaksjonene på IEAs oljestopp-rapport fra Høyre og Arbeiderpartiet var at ting skulle fortsette som før, og at rapporten ikke ville føre til endringer i Norges politikk. Men det kan ha vært en ryggmargsrefleks. Det er sannsynlig at vi nå får en ny og annerledes diskusjon, der oljelobbyistene blir utfordret når de forsøker å tåkelegge debatten.

Den 11. juni legger regjeringen fram sin langsiktige plan for verdiskaping fra norske energiressurser, og en veileder for havvind. Veilederen vil danne grunnlaget for søknader om å få bygge ut havvind i Sørlige Nordsjø II og på Utsira Nord. Interessen for feltene er stor. Nordsjøen kan i fremtiden levere kraft til store deler av Europa.

Nå er det også byråkratenes tur til å skinne, slik de gjorde da oljenasjonen Norge ble skapt. De må brette opp ermene og sammen med andre land utarbeide rammevilkårene og reguleringen for hvordan havvind-utbyggingen skal foregå. Hvem skal eie nettet, hvem skal koordinere, hvordan skal flaskehalsinntektene fordeles? Her har Olje- og energidepartementet allerede havnet kraftig på etterskudd.

Tidsskille

Også på land må fornybarutbyggingen fortsette. Vannkraftverkene kan oppgraderes og utvides, og havvind kan kombineres med pumpekraft på land.

Valget Norge må ta nå, er om vi skal forsøke å få ut siste, dyre dråpe av klimaskadelig fossilenergi, eller bruke mer ressurser på den nødvendige energiomstillingen for å redde planeten. Dette valget kan bli stående som et viktig tidsskille når vår energihistorie skal skrives.

Da må Norge forsøke å holde seg på riktig side av historien, og ikke bli stående igjen til spott og spe som den særlingen som ikke forsto hvilken vei vinden blåste.