Utslipp fra avfallsforbrenning: Slik kan særinteresser balanseres

Hvem som tilskrives utslippene fra  avfallsforbreningen – avfallsprodusenten, energibrukeren, eller en vekting mellom disse, påvirker resultatet av klimafotavtrykket dramatisk og dermed valg av tekniske løsninger.

I fjernvarmens konsesjonsområder er det lovpålagt konkurranse mellom fjernvarme, varmepumper og andre løsninger. Nye bygg har ofte tilknytningsplikt, med unntak hvis alternativet er «miljømessig bedre», et omstridt krav i klimaberegninger.

Klimaberegninger av avfallsbasert fjernvarme gir ulike svar avhengig av hvem i verdikjeden som tilskrives utslippene. Etter forurenser betaler prinsippet er avfallsprodusenten ansvarlig hvis ingen mer miljøvennlige behandlingsruter finnes. Men energiproduksjon blir problematisk om resirkulerbart avfall brennes.

En nylig internasjonalt publisert studie viser hvordan fjernvarme kan modelleres for å støtte helhetlige miljømål fremfor særinteresser, forutsatt åpenhet i data, metoder og alternativer.

Ulike resultater

Figur 1 viser to ulike måter klimafotavtrykket til levert avfallsbasert fjernvarme blir sammenlignet mot varmepumper på. Først med metodikk fra Hafslund Celsios miljødeklarasjon, deretter FutureBuilt Zero-B v3.0.

I det første fremstår fjernvarme som «miljømessig bedre», i det andre varmepumper. Samme utgangspunkt – resultatet vidt forskjellig.

Effekten av energieffektivisering i bygg påvirkes også (Figur 2). Fjernvarmebransjens miljødeklarasjoner gir ulike bygningsstandarder samme lave fotavtrykk, mens FutureBuilt Zero-B V3.0 gir høyere utslipp og tydelig differensiering.

Slike forskjeller gjør metodevalget avgjørende og utfordrer rådgivere med sprikende resultater.

Tre påstander om miljøytelse

Bak metodevalgene ligger tre ulike miljømessige hevd, eller påstander om en løsnings miljøytelse, som aktører kan hevde er de riktige:

• Energigjenvinning er miljøgunstig. Den reelle alternative avfallsbehandling er deponering, men med større miljøbelastning, blant annet metanutslipp. Behovet for avfallsbehandling er bestemmende og ansvaret for at avfall må brennes ligger oppstrøms: dårlig produktdesign, lite forebygging og svak sortering. Varmen blir et gratis biprodukt som ellers ville gått tapt.
• Energigjenvinning er ikke miljøgunstig. Avfallet kunne vært resirkulert eller ombrukt, med større miljøgevinster enn energigjenvinning gir. Etterspørsel etter fjernvarme blir da medansvarlig for utslipp fordi den hindrer bedre avfallshåndtering med sirkulære gevinster.
• Energieffektivisering er et viktig miljøtiltak. Ineffektive bygg sløser med varme. For miljøgunstig forbrenning handler dette om nedstrømseffekter: Mindre gulvareal forsynes fra en gitt mengde energi, og behovet for annen produksjon øker, særlig når byggstandarden ligger langt under oppnåelig nivå.

Alle disse tre kan være logiske samtidig, men leder til ulike viktige metodiske valg. For å håndtere konkurrerende interesser må vi vite hvilke avfallsfraksjoner som brennes, hvilke behandlingsalternativer som finnes og hvilke gevinster energieffektivisering i bygningsmassen vil gi.

Samproduksjon og allokering

Resultatene fra klimaberegninger avhenger av hvordan utslipp fra avfallsforbrenning allokeres (fordeles) mellom aktørene som produserer avfallet og de som bruker energien (Figur 3).

Avfallsforbrenning med energigjenvinning er en multifunksjonell prosess: den destruerer avfall og produserer energi som bi-produkt. Ønsket om å isolere miljøpåvirkning til individuelle produkt skaper allokeringsbehovet. I livsløpsanalyser kalles dette også «samproduksjon». Dette må ikke forveksles med juridisk «samforbrenning», der energiproduksjon er hovedformålet.

I en samproduksjon kan ikke mengden bi-produkter varieres uavhengig. Brennes en gitt mengde avfall med bestemt sammensetning, produseres en fast mengde varme.

Dermed kan verken fysiske sammenhenger eller økonomiske variabler brukes som pålitelig grunnlag for allokering. Produksjonsvolumet følger ikke etterspørsel etter individuelle bi-produkt.

Bestemmende og avhengige bi-produkt

Ofte kan man identifisere et bestemmende bi-produkt – det som styrer produksjonsvolumet. Endres etterspørselen her, påvirkes også de andre, avhengige bi-produkt. Bare ett er bestemmende av gangen.

Avhengige bi-produkter påvirker ikke volumet. Utnyttes de ikke fullt, er bruken «gratis».  Derfor tilskrives det bestemmende hele miljøpåvirkningen i mange LCA-databaser.

Brennes avfall for å lage fjernvarme?

Utnyttes ikke varmen fullt, er ikke energi bestemmende. Avfall brennes ikke primært for fjernvarmeutnyttelse. Energietterspørsel endrer i øyeblikket verken produksjonsvolum eller utslipp. Men sesong- og langtidsvariasjoner kan forekomme over et byggs levetid.

Når varmen utnyttes fullt ut, er gjerne avfallseliminering bestemmende dersom ingen mer miljøgunstige avfallsbehandlingsruter finnes. Energi blir bestemmende om energietterspørsel driver avfallsfraksjoner ned i avfallshierarkiet med økt miljøpåvirkning, eksempelvis om ren resirkulerbar plast brennes.

Når gir energieffektivisering miljøgevinster?

Er avfallseliminering bestemmende, har energieffektivisering ingen effekt med mindre frigjort energi brukes. Ved konkurranse om varmen trengs effektivisering for å forsyne mest mulig gulvareal. På sikt kan frigjort energi erstatte alternativ produksjon.

Er energi bestemmende, reduserer energieffektivisering forbrenning og gir lik miljøeffekt som forbedret avfallsbehandling.

Klimagevinster vurdert via systemekspansjon

ISO-standarden for livsløpsanalyser anbefaler å unngå allokering ved å inkludere flere funksjoner. For bygg er dette ofte krevende, men mulig for delsystemer. Viser analysen at samproduksjonen er miljøgunstig, bør allokeringsfaktorer gi bi-produktene lavere miljøpåvirkning enn alternativene, ellers høyere belastning.

En interessant situasjon oppstår når avfallseliminering er bestemmende og miljøgunstig samtidig som energien utnyttes fullt. Dette gjelder mange fjernvarmenett når blandet restavfall brennes vinterstid. Da viser systemekspansjonen at størst klimagevinst krever både varmeutnyttelse og svært energieffektive bygg (Figur 4). Begge må gis insentiv.

Dette kan ivaretas i livsløpsanalyser via såkalt hevdbasert allokering.

Hevdbasert allokering

Hevdbasert allokering støtter miljøpolitikk ved å redusere risiko for feil insentiver, særlig når produkter må møte miljøkrav for å være konkurransedyktige.

Dette involverer fire steg:

• Definer formål og bekreft at analysen skal gi beslutningsstøtte.
• Identifiser relevante miljømessige hevd om produkters miljøytelse.
• Bruk systemekspansjon til å evaluere hevdstyrken.
• Utled allokeringsfaktorer som balanserer ulike miljømessige hevd.

Åpenhet i data og alternativer er avgjørende.

For avfallsforbrenning avhenger faktorene av lokale fjernvarmenett, avfallsmengder og sammensetning, alternative avfallsbehandlinger, alternativ varmeproduksjon og mulige miljøgevinster fra energieffektivisering i bygg.

Slik unngås at enkeltaktørers interesser dominerer, mens flere perspektiv kan hensyntas.

Jan Sandstad Næss er førsteamanuensis ved Institutt for Arkitektur og Teknologi ved NTNU. Næss har doktorgrad i Industriell Økologi fra NTNU og er med i NTNUs Stjerneprogram.

Helge Brattebø er professor emeritus ved Institutt for Energi- og Prosessteknikk, NTNU. Han etablerte på 90-tallet NTNUs tverrfaglige Program for industriell økologi, og var programleder de første ti årene. Etter dette har han blant annet vært leder for Institutt for vann- og miljøteknikk, direktør for NTNUs tematiske satsingsområde Bærekraft, og han har vært med i ledergruppen for FME Senter for nullutslippsområder i smarte byer.

Referanse

Næss, J.S., Mattson, K.R., Brattebø, H. et al. Claiming-based allocation for waste-to-energy in district heating. Int J Life Cycle Assess (2025). https://doi.org/10.1007/s11367-025-02494-z