Avviser frykt for politiske mottrekk ved kabelstruping

Innlegg fra siviløkonomi Einar Westre. Han har vært direktør i Energi Norge i 16 år, 6 år i tyske MVV Energie AG, 3 år i Statnett, samt rådgiver i Oslo Lysverker, NVE, partner i Norsk Kraftmegling/SKM og finansrådgiver i NRK.

Jeg viser til innlegg fra Energi Norge/Toini Løvseth. Det var ikke min hensikt å starte en polemikk med Energi Norge om dette temaet. Kronikken min var heller ikke ment som et indirekte budskap til Energi Norge. Snarere er det reguleringsmyndighetene som burde gi sitt syn. Jeg vet at norske kraftprodusenter gjør det de kan for at markedet skal fungere best mulig. De har heller ikke eksport i tankene i sin produksjonsplanlegging. Det er det Statnett som tar seg av. Men vi er omkranset av nasjonale kraftsystemer som fullstendig har endret karakter de siste 10 år, og som har gjort oss sårbare. Da kan det være lurt å tenke seg om og se på hva vi kan gjøre for å verne om vårt unike kraftsystem og sikre et fortsatt velfungerende marked i Norge.

Det blir litt fjernt når Toini Løvseth beskriver dette som en unntakssituasjon. Høye gasspriser er ikke vanlig, men etterspørselen etter gass er økende. Nedbygging av konvensjonell produksjon og satsing på vind har satt sine tydelige spor. Tenk litt på dette når dere retter fokus mot Sverige og manglende import. Nå har Statnett i dag tatt tak i dette og truffet tiltak. Det skal bli interessant å se den svenske reaksjonen. Men den prisvolatilitet vi har sett de siste dagene i SE3 og SE4, er abnorm og vitner om at de har store problemer. Sverige er et land som inntil for få år siden kjempet hårdnakket mot å innføre prisområder. På samme måte som Norge sliter de med store interne flaskehalser.

Jeg synes vi like gjerne burde rette oppmerksomheten mot flyten på forbindelsen Ørskog – Sogndal som bør bli bedre. Den termiske kapasiteten der er 2000 MW – prislappen var nærmere 6 milliarder kroner da den ble bygget for noen år siden. I mange timesavsnitt flyter det her kun noen få hundre MW, og det noen ganger i motsatt retning av prisene. Felles for disse eksemplene er at det er krevende å styre flyten i ønsket retning i et vekselstrømsystem med mindre man installerer faseskiftetransformatorer. Selv det løser ikke alle problemer. Men dette er hyppig brukt tiltak på kontinentet.

Så hevdes det at et mulig politisk mottrekk mot Norge i de timene hvor nabolandene har mye vind, vil kunne være å begrense eksporten til Norge. Tja – i så fall taper de penger med åpne øyne. Når det virkelig blåser i våre naboland, er de mer enn glade for å bli kvitt kraften. For øvrig har det vært netto eksport fra Norge på ca. 11 TWh årlig de siste 10 år, ref. artikkel på E24. Med andre ord gir vi mer enn vi tar.

Det grunnleggende poenget mitt er at alle våre kabler bygget siden 1990-tallet har vært solgt inn med begrunnelsen om å styrke norsk forsyningssikkerhet, det vil si å sikre import i tørrår. Nå er vi utvilsomt inne i et tørrår samtidig som det er svært høye priser i de landene vi er forbundet med! At det skal lede til store samfunnsøkonomiske tap å begrense eksporten noe i denne situasjonen, ville jeg gjerne sett regnestykket på! Husk at i slike regnestykker skal virkningene for tredjepart tas med. De unormalt høye prisene reduserer kjøpekraften betydelig for alle i Sør-Norge.

Prisen i morgentimene mandag den 22.11 var nesten 2.30 kr/kWh + mva i Sør-Norge mens prisforskjellen mellom Trondheim og Oslo var på godt over 2 kroner/kWh.  Konsekvensen for strømkundene er brutal, men også mange aktører i energibransjen svir av store penger når vi får slike prissprang og høyt prisnivå. Vi er derfor tjent med at det treffes tiltak som bidrar til en normalisering. Det er frykten for å gå tom som driver prisene opp. Dette gir også politikerne et incitament til å gripe inn i markedet. Det er nok motstandere der. Men i mine øyne er det ikke noe alternativ til et effektivt konkurransemarked dersom klimapolitikken skal virke.

Hvis dette var et scenario man hadde sett for seg da konsesjonene ble behandlet, ville noen av kabelprosjektene neppe fått konsesjon. I det minste ville det blitt tatt inn et vilkår som begrenser flyten i ekstremsituasjoner. Jeg vil minne om at i den første kabelavtalen som Eurokraft og HEW/RWE søkte om i 1994, var det lagt inn 300 MW regulær eksport til Tyskland. Det ble da gitt beskjed til avtalepartene fra Statnett at denne trolig ikke ville få konsesjon. OED avslo også søknaden, og partene måtte endre eksport til «utveksling» i sin søknad. Den kabelen ble likevel ikke bygget da de tyske motpartene valgte å terminere avtalen rundt tusenårsskiftet angivelig grunnet nettmessige begrensninger på tysk side som «plutselig» var blitt et problem. Statkraft sitt prosjekt med PreussenElektra led samme skjebne.

Hvorvidt det er mulig å legge inn en restriksjon i dagens konsesjoner, er det kun OED som kan svare på. OED har selv skrevet i sine konsesjoner at konsesjonsvedtak kan omgjøres dersom forutsetningene for vedtaket endrer seg vesentlig.